Prekentekst: Matt 15, 21-28
Fokus på Kirkens Nødhjelp og besøk fra Guatemala
Haugerud kirke
Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(se 2. Kor 13, 13)
Kvinnen har tenkt på alt: at hun har en annen religiøs tilknytning enn Jesus, at hun er fra utlandet, at hun er kvinne. Alt sammen forhold som gjør det vanskelig å oppnå noe hos Jesus.
Samtidig er det hennes sjanse og mulighet. Tror hun. For hennes datter er svært syk. Hun har tenkt på alt og griper den muligheten som gir seg, som troen gir.
Men Jesus stenger ut, setter en grense. Han er hardt og kaldhjertet. Han snakker i dogmatiske vendinger, svart-hvitt og ingen ting annet. Der er en mor som roper om miskunn og han svarer ikke en gang. Og i det han åpner munnen er det ikke noe annet enn avvisning.
Men Jesus feilberegner. Han regner ikke med en mor som gir alt. Læremessige riktigheter duger ikke i møte med livet. Jesus må samtale, må snakke for seg selv – og det går heller dårlig, for kvinnen er bedre til å beskrive hvordan livet er og fortegner seg for henne. Jesu grenser forskyves og kvinnen og datteren slipper gjennom. Til slutt.
I dag har vi gjester og vi er glad og ikke minst takknemlig for det. De skal presentere seg selv etterpå, men jeg kan nevne så mye at alle tre er engasjert i menneskerettighetsspørsmål i Guatemala hvor gruvedrift i regi av store internasjonale gruveselskap fører til menneskerettighetsbrudd. Selskapene tar seg til rette og betaler til slutt ufattelig lite skatt til myndighetene, slik at den store fortjenesten flyttes ut av landet, i form av råstoff og i form av økonomisk gevinst – og menneskene sitter igjen med så å si ingen ting.
Mye av problematikken dreier seg om skatt, for skatt er avgjørende for helse, skole, utdanning, infrastruktur og også kultur. Skatt er fellesskap. Skatten du og jeg betaler er ikke våre penger, selv om noen politikere er flinke til å late som om det var slik, skatten er fellesskapets penger.
På mange måter er kampen mot de internasjonale gruveselskapene i Guatemala som kvinnens kamp for å bli hørt av Jesus. Menneskene som lever i Guatemala vet, som kvinnen, hvordan livet er og fortegner seg og det gjelder å overbevise andre om det. Gang på gang, på nytt og på nytt.
Men, så kan en innvende, de kjemper jo ikke mot Jesus! Jeg er ikke så sikker på det. Jesus, slik den er tegnet i Matteus’ fortelling, er opptatt av sine egne, inntar de mektiges ståsted, og sett med norske øyne kan det se ut som om det nå er opp til folket i Guatemala å stå opp og å rope: Vi hører til, samme hvilke grenselinjer du trekker opp. Forhåpentligvis feilberegner Jesus enda en gang.
Og mens jeg altså stusse over det og ergre meg over Jesus, oppdager jeg at teksten handler og forteller om noen flere enn kvinnen og Jesus. Da blir jeg stum. For jeg oppdager disiplene sent. De som bare ytrer seg en gang og som ellers er helt tause, skremmende tause.
Det de sier er: Bli ferdig med henne.
Dette er tvetydig.
For det første gir ordet, uttrykket, gjenklang etter ordene som ble brukt om en ektemann som ønsker skillsmissebrevet. Send henne vekk, bli kvitt henne.
For det andre gir ordet, uttrykket, gjenklang etter frigjøring: fri henne ut, befri henne, forbarm deg.
Å møte disiplene i teksten er forstyrrende. Fordi jeg tror at det er mulighet for gjenkjennelse, her hjemme, her i Østre Aker og Haugerud menighet.
Send henne vekk. Vi vil ha Jesus for oss selv, vi vil ikke bli forstyrret av rop og skrik utenfra. En vet jo heller aldri hvem det er som vil inn. Kanskje all rop til Davids Sønn er bare tillært og på ingen måte uttrykk for ekte tro slik vi definerer den?
Hvor skuffende må det ha vært for disiplene at Jesus til slutt tar kvinnen inn og bekrefter henne og hennes store tro. Det er her fortellingen også er en integrasjonsfortelling. Kvinnen må ikke gjennom en fromhetstest, hun blir tatt imot. Hun må ikke, som asylanter som har konvertert til kristendommen, gjennom en kunnskapstest. Kan hende vi er like skuffet som disiplene, kan hende vi trodde at det kristne Norge tilhørte oss, men der er altså flere.
Men å møte disiplene i teksten er forstyrrende også med tanke på Guatemala. Fordi jeg tror at det er mulighet for gjenkjennelse. Vi ytrer oss kort, kritiserer forholdene, men ellers tier vi. Gruveselskapene herjer, vi ser det, nevner kort at vi hadde tenkt å bruke oljefondets eiermakt, men ellers tier vi.
For det er våre penger det dreier seg, vi vil gjerne beholde dem og investere dem, vi vil gjerne at pensjonsfond utlandet vokser, for deg og for meg, for pensjon er viktig – jeg har blitt ringt to ganger i løpet av den siste uken, av banken min, kom, snakk med en rådgiver om hva du får i pensjon. Ja, har vi ikke rett til å forvalte vår rikdom at det gagner oss? Vi vil ha Jesus, forstått som sikkerhet, ankerfeste og lykksalighet for oss – Jesus, som vi så ofte uten å blunke antar er sendt til oss aller først. 200 år med grunnlov og kristen verdigrunnlag. Gratulerer med dagen, men bli kvitt dem som roper og klager. Vi har sagt hva vi mener, vi har lagt inn protest og vårt etiske råd har sendt et brev, det får holde.
Å møte disiplene i teksten er forstyrrende. Fordi det er mulighet for gjenkjennelse, her hjemme, i Østre Aker og Haugerud menighet og i Guatemala.
Forstyrrelsen finner seg igjen i den andre gjenklangen av betydning av disiplenes korte setning: fri henne ut, befri henne, forbarm deg.
Vi må øve oss å bli til de disipler som Matteus lar skinne gjennom i fortellingen, han viser en åpning i nettopp denne betydningen av setningen, i frigjøringens og forandringens mulighet.
Vi må bli høyrøstet, like høyrøstet som kvinnen, vi må nærme oss Jesus, må minne Jesus om nøyaktig dette, vi må påvirke Jesus: fri henne ut, befri henne, forbarm deg.
Vi må øve oss i tanken at vi ikke kan ha menigheten for oss selv, vi må si til Jesus: vi er rede til at andre kan komme inn, vi må øve oss i tanken at andres tro er ekte, fullverdig og berikende. Jesus skal ta imot kvinnen fordi vi vil ha henne inn i vårt fellesskap.
Vi må øve oss i tanken at vi ikke kan ha verden og all rikdom for oss selv, vi må si til Jesus: vi er rede til å dele, vi må øve oss i tanken at du, Jesus, er kommet til alle. Jesus skal være med folket i Guatemala fordi vi ser at vi er ett fellesskap.
Alt i alt, i Norge, i Sør-Afrika og i Guatemala, handler det om en ting. Det handler om forandring.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.
(se Fil 4, 7)