Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 21. kapittel:
Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:
5 Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.
6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. 8 Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:
Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!
10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Endelig er advent her. Det er ikke bare barna som gleder seg til advent, jeg tror det like mye gjelder oss voksne. Om vi kanskje ikke er like mye opptatt av adventskalender og daglige små gaver, eller julekalender på barne-tv, så går det kanskje mer om at vi nå forlater mørk november. Nå hentes adventkrans og pynt frem, Betlehemsstjernen henges lysende i vinduet – julekaker og julesmaker som kanel og kardemomme, og julemusikk og julekonserter. Adventshygge som forsmak på og oppbygging til julehygge. – Bare her i Gamle Aker kirke er det i år hele 23 advents- og julekonserter frem til julaften, knapt en dag uten konsert.
Adventstid, adventstradisjoner, førjulstid, det er så viktig og verdifullt for oss, så vi strekker gjerne tiden, starter enda tidligere. Jeg vil tro de fleste av dere har hørt om «novent», dette uttrykket som er kommet fra Sverige og nå lanseres i Norge, særlig gjennom handelsstanden, hvor det altså går om at november og advent smelter sammen til ett ord, novent, og man begynner å markere advent allerede tidlig i november. – Hva novent gjør med oss er kanskje en annen sak…
Sanseinntrykk er avgjørende for oss, de gjør tilværelsen virkelig og nær. Vi kjenner alle uttrykket «Du tror det ikke før du ser det». Syn, lukt, smak, berøring. Hvor viktig er ikke sanseinntrykkene for advent og jul? Minnene vi har om hva som én gang skjedde, er jo på avgjørende vis knyttet til sanseinntrykk. Det er også en av grunnene til at vi husker hendelser så forskjellig, selv om vi var der samtidig, for ulike sanseinntrykk der og da gjorde ulikt inntrykk på oss.
* * * * *
«Du tror det ikke før du ser det». Det er nok liten tvil om at det man var vitne til, det man så og observerte, da Jesus red inn i Jerusalem og som vi hørte i dagens tekst, var noe man der og da ikke riktig «så», riktig forstod eller «trodde». Det blir tydelig når man senere gjenforteller hva som skjedde.
Jo mer vi studerer evangeliene, Matteus, Markus, Lukas og Johannes, jo mer blir det synlig for oss at de er forskjellige og gir litt ulike bilder av og perspektiver på Jesus-fortellingen. Selv om de alle jo er enige om at Jesu inntog i Jerusalem finner sted, så forteller de også litt ulikt om hva som skjer. Hva så de egentlig, hva observerte de, de som var vitne til Jesu inntog i Jerusalem og som forfatterne av evangeliene skriver om 40-60 år etter?
I Johannes-evangeliet, står det at hva man her på Palmesøndag var med på, ja det var noe disiplene først skjønte senere, når de grunnet over skriftene, husket hva som stod skrevet, som det står (jf. Joh 12.16). Det er denne senere-innsikten, når de kjenner hele Jesus-fortellingen og de grunner over de gamle skrifter, innsikten på etterskudd – det er denne senere-innsikten som preger og bærer alle de fire fortellingene om inntoget. Og forfatteren av Matteus-evangeliet, som dagens tekst er hentet fra, ja han bruker den greske versjonen av Det gamle testamente, den såkalte Septuaginta, og der har det kommet inn et «og» mellom esel og fole, det står altså ikke en «eselfole» men «esel og fole».
Men fortellingen om eselet og dets fole, eller eselfolen, og Hosianna-ropene, og den videre beskrivelsen av inntoget, får nå peke mot oppfyllelsen av de eldgamle profetiene i Det gamle testamente, håpet fra gammel tid. En konge ridende på et esel, og ikke med krigens våpen og krigens hester. En konge som ikke kommer med makt og herlighet og krever underdanighet og underkastelse, men som selv kommer i en tjeners skikkelse for å tjene. – Det motsatte av militærparaden!
Inntoget, prosesjonen, vi i dag hører om, får foregriper Fredsfyrstens endelige komme i fremtiden, som profetiene vitner om. Med en ny himmel og en ny jord, hvor Guds bolig endelig skal være hos menneskene – hvor Han skal tørke bort hver tåre fra våre øyne, hvor døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte (jf. Joh.Åp. 21, 3ff) – En fremtid hvor Gud skal være alt i alle.
* * * * *
«Du tror det ikke før du ser det». Disiplene så inntoget, og vitner kunne fortelle, men det er altså samtidig først senere, når de kjenner hele Jesus-fortellingen, at disiplene ser hva de så. At det de så åpnet seg og ga mening på et så uendelig dypt plan. Det er nettopp det blikket som kommer til uttrykk i dagens fortelling og som slik gir dybde til inntoget med Hosianna-rop og palmegrener.
Gjennom hele kirkens historie har man så videre forsøkt å finne språk, ord og uttrykk som kan romme dette dypere blikket på Jesus-fortellingen, det er det trosbekjennelsene søker å uttrykke. Vi har gjennom hele 2025 markert ett-tusen-syv-hundre år siden kirkemøtet i Nikea i år 325, også i dag, etter preken, skal vi synge Nikenum. Omlag 150 år senere, på kirkemøtet i Kalkedon i år 451, finner man en ny og kanskje sterkere måtte å uttrykke dette blikket på Jesus. Man sa at Jesus er «Vere Deus et vere homo», det betyr Sann Gud og sant menneske. På samme tid. At du ikke kan se forskjell. Når du ser Jesus, snekkersønnen fra Nasaret, da ser du samtidig Gud – du kan ikke skille. – Og nettopp derfor ber vi også i nattverdliturgien om at Gud må fylle oss med sin «Ånd og kjærlighet, så vi kan gjenkjenne Kristus i den som sulter og tørster».
Nå i dag, på første søndag i advent, går det om et dobbelt blikk. Et blikk som ser lenger enn det umiddelbare deskriptive, beskrivende blikket. Et blikk som rommer og bærer i seg håp, det kristne håp. Jeg sier håp, for det er hva troen er – den er et bankende og pulserende hjerte. I håpet vi som kristne har holdt fast på i 2000 år, har vi retning og håp for livene våre. Jesus viser oss tjenestens, nådens, barmhjertighetens og rettferdighetens vei. Det skal være vår vei. En vei som bærer i seg en visjon om et fellesskap og et samfunn preget av omsorg og rettferdighet. Og vi har håp i møte med døden – at Gud selv, makten til å være til i alt det som er til, tar vare på livene våre også gjennom døden, når Gud skal føre oss frem til seg. Vi skal få leve med håp – pulserende, bankende håp!
* * * * *
Jo, sansene våre er viktige. Hva var vel virkelighet for oss, uten evne til å sanse? – Hva var advent og julefeiring uten syn, lukt, smak eller berøring? «Du tror det ikke før du ser det», jo det er mye sant i det. Men det går også om ikke bare å se med vårt umiddelbare blikk, det hverdagslige blikk. Det går også om sammen å øve oss i å se ikke bare med åpne men med vidåpne øyne. Et blikk som ser lenger og dypere enn hva vi umiddelbart sanser. Vi hilser adventstiden velkommen og vandrer i håp mot Guds fremtid!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.