For noen uker siden, så var jeg på vei opp til broren min for å se en fotballkamp. På vei opp ringer han meg for å si at det hadde vært godt å ha en brus og litt sjokolade mens vi ser kamp. Dermed stikker jeg innom butikken. Jeg plukker opp en sjokoladeplate og en stor brus, og steller meg i køen for å betale. Foran meg står det en litt rufsete fyr med en sjokoladeplate og en stor brus. Han snur seg mot meg med et stort smil, ser at vi handler omtrent akkurat det samme, og sier «Jeg fikk to poser med tomflasker av naboen» og gir pantelappen til hun som satt i kassa med tårer i øynene.
For meg, var denne brusen og sjokoladen et innfall, en luksus som var en selvfølgelighet. Jeg tenkte ikke over prisen en gang. For han, var det et høydepunkt, en gave med reel betydning.
Jeg følte meg så privilegert da jeg gikk ut av butikken, og fikk samtidig en vond følelse i kroppen da jeg gikk de siste hundre meterne opp til bruttern.
I dagens evangelium, møter vi Jairus, en synagogeforstander, en religiøs leder, en privilegert mann med stor makt og høy status. Hans tolv år gamle datter ligger for døden, og han kaster seg ned for føttene til Jesus i håp om at han kan redde henne. Jesus går med han mot datteren.
Men på veien skjer det noe. En kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år møter Jesus. Kvinnens blødning er et tydelig gynekologisk anliggende, og hun har brukt alt hun har av penger til å engasjere en rekke leger, uten hell. Nå bryter hun seg gjennom folkemengden og desperasjonen gir et perspektiv på alvoret. Hun bryter seg gjennom den kultiske og patriarkalske barrieren som ikke tillot kvinner å komme i kontakt med menn mens de hadde blødninger. Hun gjør seg selv synlig, hun som gjennom hennes livsnødvendige menstruasjon, ifølge samfunnet skulle være usynlig. Hun er uren. Og hun berører Jesus sin kappe og blir med ett helbredet. Markus beskriver at Jesus merket at en kraft gikk ut av ham, og spurte hvem som rørte ved kappen hans.
At Jesus merker det, gir nok mening for folkemengden som står rundt, men grunnen overrasker oss. For siden hun gjennom hennes menstruasjon var uren, og rørte ved en mann, skulle han nå ifølge folkemengden bli uren. Men det er ikke den overføringen som skjer, for det motsatte skjer. Hun overfører ikke sin «urenhet» til han, nei, Jesus overfører sin helbredende kraft til henne. Og det som skjer videre er om noe, enda mer omveltende. For da hun trådte frem og innrømte at det var hun som hadde gjort det, får hun fortelle Jesus om alt som hadde skjedd med henne.
Jesus lyttet, til en kvinne som talte i det offentlige rom, som igjen brøt med de patriarkalske strukturene, og hun fikk fortelle sin historie, som utvilsomt har inneholdt en problematisering av et religiøst pålegg som holdt henne nede. Og hva svarer Jesus med?
Å si «Din tro har frelst deg datter». Gå bort i fred. Du skal være frisk og bli kvitt plagen din».
Denne kvinnen har vært en outsider. Hun ble utelukket sosialt og religiøst, av et samfunn bygget på undertrykkende strukturer. Medisinske, funksjonelle, kjønna, sosiale, hierarkiske og patriarkalse strukturer hindret henne å være en del av samfunnet. Når Jesus da kaller henne datter, inviteres hun inn i fellesskapet av barn av Abraham. Hun blir anerkjent som verdig, og hun blir flyttet fra utenfor til innenfor.
Jesus går videre mot Jairus sitt hus. Hans datter, datteren av synagogeforstanderen, datteren av Abraham, ligger fortsatt for døden. Når noen sier til Jairus at hans datter er død, og spør hvorfor han fortsatt bryr Jesus, sa Jesus til Jairus «Frykt ikke, bare tro!»
Det er noen paralleller mellom den tolv år gamle datteren til Jairus, og kvinnen som hadde blødd i tolv år. Men parallellene viser oss hvor forskjellige de var. Jairus datter er født inn i privilegier. Kvinnen med blødninger har blitt marginalisert og plassert ikke bare utenfor privilegiets sfære, men utenfor hele samfunnet.
Allikevel, forteller Jesus Jairus at han ikke trenger å frykte, bare å tro. Akkurat som denne blødende kvinnen har gjort. Den urene kvinnen blir presentert for den religiøse lederen, som et trosforbilde.
Det skal gå bra med datteren til Jairus. Når Jesus kommer frem, sier han at hun ikke er død, hun bare sover. Han går inn til henne, sammen med hennes foreldre, tok henne i hånden og sier «lille jente, stå opp». Markus beskriver at de ble helt ute av seg av undring. Det er en reaksjon vi kun ser en annen gang i Markus sin fortelling, nemlig når kvinnene kommer til den tomme graven og innser at Jesus har stått opp fra de døde.
Dagens evangelium handler om oppstandelse, men den inneholder også et dypere perspektiv, om tilhørighet.
Da jeg sto i butikken med brus og sjokoladeplate, ble jeg minnet på hvor lett livet kan være når man er privilegert, og hvordan noe jeg ser på som en selvfølgelighet, kan ha stor betydning for andre. Dagens evangelium viser oss et mye dypere perspektiv. Jesus møter både privilegium og marginalisering med samme kraft. Både kvinnen med blødninger og Jairus datter fikk livet tilbake. Men dagens evangelium peker ikke bare på oppstandelsen som et overflatisk mirakel, det peker på de dypere strukturene i våre liv. Det minner oss om at troen alltid handler om mer enn personlig vinning. Den handler om relasjon, om fellesskap, om å la Guds kraft bryte gjennom barrierer.
Evangeliet minner oss om at vår Gud er en Gud som bryter ned undertrykkende maktstrukturer og ønsker å møte oss midt i vår streben med alt som holder oss nede. Hvis vi lytter godt til denne teksten, så bærer den et krystallklart budskap: Gud søker oss bak alle våre konstruerte kategorier som rangerer menneskers verdi etter kjønn, funksjonsevne og sosial tilhørighet. Dermed må vi som kristne kjennes ved dette: At vi identifiserer oss med, og søker bak denne verdens undertrykkende krefter og maktmisbruk.
Når vi i dag feirer høstens påskedag, feirer vi håpet Kristus gir oss når han ser oss i vårt dypeste mørke, i våre største prøvelser, i det som holder oss innenfor og det som holder oss utenfor. Ingen av oss er alltid som Jairus, den privilegerte og vellykkede, ei heller som kvinnen, desperate og i periferien. Vi er begge deler. Innenfor og utenfor. Men midt i det er Kristus, som ser oss når vi blør, vekker oss når vi sover og river ned systemer som prøver å dele mennesker inn i kategorier som ren og uren, verdig og uverdig, og kaller oss for datter, sønn, barn. Det er evangeliet. Det er de gode nyhetene, om vår frelser.
Da vi gikk inn sang vi:
Han kjenner både gråt og smil, han ser vår tro, vet om vår tvil, han er vår frelses offerlam, vår vei til fred er skjult i ham.
Han åpner for oss nådens dør, og Ordet lever; kom og hør, han hvisker om og om igjen: «Du er mitt barn, jeg er din venn».
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.