Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 9. kapittel:
Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. 2 Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» 3 Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. 4 Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. 5 Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» 6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. 7 Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.
Slik lyder det hellige evangelium.
Livene våre er mangfoldige, på så mange måter. Jeg tror de fleste av oss har undret seg over alle ulikheter og forskjeller vi opplever, i alle fall har jeg det. Noen har god helse, god økonomi, er i trygge relasjoner, lever hva som i alle fall fra utsiden synes å være gode liv. Andre gjør ikke det. Ofte er det en sammenheng mellom hvordan vi velger å leve våre liv, de valg vi har tatt og tar, bevisst eller ubevisst, og hvordan livene våre er og leves – men ofte er det jo ikke slik.
Hva ved våre liv er bestemt av de sosioøkonomiske strukturer som preger samfunnet? Og hva ved våre liv er bestemt av genene vi fødes med? Tenk bare på hva vitenskapen i dag vet om hva genene våre betyr for oss, for hvem vi er, hvilke livsmuligheter vi har, for de kroppene vi fødes med. Genetikkens betydning bare øker jo lenger forskningen kommer. Jo, mye kan velges, men mye ligger også utenfor vår myndighet og mye er oss gitt med livet selv.
Er det en rettferdighet i tilværelsen? Om jeg eller mine rammes av sykdom, lidelse, nød… fattigdom eller rikdom. Er det uttrykk for en rettferdighet, at vi får som fortjent? I noen forhold vil vi lett tenke at jo, det er en sammenheng. Men i det større bildet? Med et religiøst språk, er det liv vi opplever og erfarer også uttrykk for straff for våre misgjerninger eller synder, eller uttrykk for velsignelser som følge av våre gode valg og velgjerninger?
Har Gud noen plass eller rolle i dette regnestykket? Eller er det slik at når vi i stille stunder gjør opp regnskap for de liv vi lever, ja da er det genetikk, de kropper vi er født med, disposisjoner og anlegg, eller sosiokulturelle strukturer, altså konkrete lokaliserbare årsaker som forklarer livene våre? – Har Gud noen plass eller rolle i dette regnestykket
* * * * *
Jeg tror de fleste av oss føler avstand og fremmedhet i møte med det spørsmålet disiplene i dagens tekst stiller Jesus. Når de ser mannen som er født blind: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» (jf Luk 13,2). Leser vi Det gamle testamente, ja så møter vi jo et gudsbilde som også handler om at dersom vi gjør Guds vilje, så blir vi velsignet, som individ eller som gruppe, som folk, men dersom vi bryter med budene, bryter med Guds vilje, ja da straffer Gud.
Selve handlingene Jesus så gjør i fortellingen er så fysiske og konkrete, og selv om de er fremmede for oss, og får oss til å stoppe opp, så skal vi huske at dette jo var vanlige «metoder» i datidens medisin: Ta på, berøre, bruke spytt og jord osv. Nettopp ved disse handlingene ville datidens lytter eller leser ikke reagere, det var datidens «skolemedisin» vi her får et bilde fra.
* * * * *
Dersom vår hverdag og våre liv kan forstås gjennom genetikk og sosioøkonomiske strukturer, ulike årsaker og årsaksforhold vi kan forstå, har vi da noe rom for Gud – har vi ikke da gjort Gud overflødig? Eller forsøker vi kanskje å gi Gud et lite rom i virkeligheten, knyttet til tilfeldighetene som skjer. At det tilsynelatende tilfeldige, ikke er tilfeldig likevel, men uttrykk for at Gud styrer eller griper inn? (P) Men tenker vi slik, da må vi også erkjenne at jo mer vi vet, jo mer vi kan forstå eller forklare, jo stadig mindre rom gir vi Gud i virkeligheten. Dette er sider av hva som gjerne karakteriseres som den moderne tilstand.
I kirke og teologi, søker vi hele tiden språk, ord og uttrykk, for å holde sammen våre erfaringer av overskridelse og hellig nærvær, av Gud, med vår kunnskap om verden. Finnes et gudsbilde, en måte å tenke og tale om Gud, som kan romme oss som moderne og myndige mennesker?
Gjennom de siste generasjoner i teologien er det en tale om Gud som ofte benyttes, at Gud er «makten til å være til i alt det som er til». – At Gud er bakenfor og til grunn for alt hva vi ser, kan sanse og observere. At Gud er den makt som gjør så alt ikke bare er tomhet og intet. For det er jo ikke slik, at alt som finnes, alt som er, at det finnes med nødvendighet. Du og jeg, vi, er her, nå. Men det må jo ikke være slik. Det er nok av tomhet i universet, er det ikke… Men vi er her, nå, i Gamle Aker kirke. Det som gjør at det som er, faktisk er, det gir vi navnet Gud. Gud er makten til å være til i alt det som er til, uten Gud var tomhet og intet.
Er det en ny tanke? Nei, Martin Luther var én av de i kirkens historie som tenkte langs lignede baner. Han snakker om «den skjulte Gud», den Gud som holder alt oppe, skaperguden. Men dersom Gud er makten til å være til i alt det som er til, hva da med det onde? Hva da med sykdom, samlivsbrudd og personlige sammenbrudd, hva da med sult, katastrofe, død? Jo, på noe vis, uten at vi kan forstå, må da dette også ha med Gud å gjøre. Ikke noe ved vår virkelighet kan frakjennes eller fraskrives Gud, for da begrenser vi jo Gud, setter rammer og grenser for Gud, og da gjør vi jo Gud til noe mindre enn «Gud». Den skjulte Gud, eller «den nakne Gud», som Luther også kan si – det er den Gud som er skaper og opprettholder, er kraft og makt, som vi ikke kan forstå, eller bare delvis forstå – mye forblir utydelig, uklart, er i mørket. Med filosofiske termer, for de av dere som er bevandret i filosofien, er dette uttrykk for ontisk monisme, at det altså er én kraft og makt bak alt som skjer, både godt og ondt, bortenfor eller hinsides etikk og moral.
Dette tror jeg er utfordrende og vanskelige tanker for oss alle. Luther ville ikke at man skulle snakke om den skjulte Gud fra prekestolen, så han skrev om det i stedet, særlig kjent for ettertiden er hans debatt med Erasmus av Rotherdam på tidlig 1520-tall, da er det nettopp dette som diskuteres. I dag spør jeg meg om vi kanskje må tenke annerledes. At vi i en tid med uklare eller manglende gudsbilder, må snakke om den skjulte, den nakne Gud, Guds bakside, også fra prekestolen.
Grunnen til at Luther ikke ville snakke om Guds skjulthet fra prekestolen, men altså gjerne ellers, var jo at det ikke er noe trøst, håp eller fremtid i en slik tale. Vi møter jo ikke Jesus Kristus, nådens, kjærlighetens, lysets og livets vei, i en slik tale om Gud. For det gjør vi jo ikke. Av våre liv, våre opplevelser og erfaringer gjennom livet, kan vi ikke vite om liv er sterkere enn død, kjærlighet sterkere enn hat, skapelse sterkere enn tilintetgjørelse. Vi opplever og erfarer jo begge deler om hverandre hele tiden.
* * * * *
I dagens tekst avviser Jesus at det er noen kosmisk rettferdighet. Vi kan med utgangspunkt i dagens tekst ikke konkludere med at de livene vi lever og kan se rundt oss, skulle være uttrykk for et syndig eller rettferdig liv som noen har levd. Så enkelt er det jo ikke, det tror jeg også vi alle vet av egen erfaring. Og i dagens tekst, i møte med den blinde, ser vi også at Jesus ikke står tilbake for å bruke praksiser fra samtidens skolemedisin.
Men i teksten hører vi også Jesus si: «Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Og før dagens preken sang vi salmen: «Kristus er verdens lys, han og ingen annen». For utover å tenke og filosofere over den skjulte Gud i skapningen, så er det også et lys som skinner i historien, et lys som stråler klart mot oss, Jesus selv, snekkersønnen fra Nasaret. Om vi møter den skjulte Gud i skapningen, ja så er det den åpenbarte Gudvi møter i Jesus Kristus (skjult-åpenbart). Jeg sa at Luther ikke ville at den skjulte Gud skulle være tema fra prekestolen, til gjengjeld ville han at den åpenbarte Gud, den Gud vi kjenner i Jesus, at nettopp den Gud skulle være tema og prekes over.
Så, midt i alt vi ser og opplever – på godt og på ondt – la lyset fra Jesus Kristus gi lys, retning og håp på din livsvei. Hold fast på det lys og det håp Jesus rekker deg, om Guds godhet og omsorg, og vær du en lysbærer i din hverdag. Lyset forklarer ikke mørket, men det kan hjelpe oss å leve og finne retning når vi erfarer at mørket innhenter og omgir oss. Hold fast på det lys Jesus rekker deg!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.