Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25. kapittel:
14 Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg slavene sine og overlot dem alt han eide: 15 En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
16 Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. 17 Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. 18 Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
19 Da lang tid var gått, kom slavenes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. 20 Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ 21 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro slave! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ 22 Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ 23 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro slave! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
24 Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. 25 Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ 26 Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late slave! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. 27 Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. 28 Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! 29 For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. 30 Og kast den unyttige slaven ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’
Slik lyder det hellige evangelium.
Jeg vet ikke om du er av de som liker å gå tur på kirkegården? Rett som det er, senest nå for noen uker siden, får vi på menighetskontoret spørsmål knyttet til bestemte graver og gravsteiner. Om vi har kunnskap om den ene eller andre som ligger der, det kan være mer tilfeldige besøkende på kirkegården eller det er mer fjern familie til den avdøde som spør. – I all hovedsak, så må vi jo skuffe de som spør. Det er ikke så underlig at det kommer slike spørsmål, for kirkegården er et så godt sted å være, for å gå tur, for å finne hvile og for å kunne sette seg ned til stille ettertanke. Her ved Gamle Aker har vi jo også en av de, om ikke den ene, kirkegården i Oslo som har vært i sammenhengende bruk siden middelalderen, da kirken ble bygget. Men også før kirken ble bygget var det gravfelt her, vi vet at det var gravfelt her og mot St.Hanshaugen allerede på 700-tallet, i jernalder og vikingtid. Men altså, det å spore noens livshistorie på grunnlag av gravstøttene på kirkegården, det er lettere sagt enn gjort. Vanlig praksis er det jo også at gravstener byttes ut og forsvinner etter 20-30 år. 20-30 år. – Det er jo ingenting!
Er det viktig å bli husket av ettertiden? Eller la meg spørre mer personlig: Hvordan ønsker du å bli husket, hva håper du at du blir husket for? Enda mer: Betyr det noe om du blir husket, og i så fall for hva? Det er jo bare et tidsspørsmål før alt er glemt likevel, at ingen husker, er det ikke? Og, til sist, betyr det noe at Gud skulle huske deg?
* * * * *
Vi vender oss til dagens tekst på denne 13. søndag i treenighetstiden. I dag er vi midt mellom pinse og advent, sommerferien er over, skole og høstsemesteret har begynt. Vi begynner å se fremover mot mer høstlige aktiviteter.
Det er en alvorlig tekst som møter oss i dag, en tekst som på flere måter handler om disse spørsmålene jeg reiste nå innledningsvis. Den inngår i en sammenhengende serie av lignelser hvor Jesus kaller sine til å våke og be, og til å være beredt til å møte spørsmålet hvordan jeg har forvaltet det livet jeg har fått av Gud? Det går om mine evner og egenskaper, det går om mine penger og ressurser, det går om min tid og mine krefter. Eller altså med dagens tekst: Hvordan har jeg forvaltet de «talenter» jeg har fått?
Det er særlig to økonomiske myntenheter vi møter i evangeliene, det er denar og talent. Og mens en denar var en sølvmynt som utgjorde én dagslønn for en arbeider, så var en talent noe ganske annet. For det er ingen liten sum herren i dagens evangelium betror sine tjenere, en talent var nemlig et svært så stort beløp. Forskere som har regnet på det, mener at én talent tilsvarer om lag 16 års lønnsarbeid. To talenter tilsvarer altså arbeid i 32 år, hva som var en gjennomsnittlig levetid den gang. Mens da 5 talenter tilsvarer lønnsarbeid for om lag 80 år. Omregnet til dagens situasjon, så er de summer herren gir sine tjenere å forvalte hhv. 12, 24 og 60 millioner kroner. Vi forstår altså at det er stor tillit herren viser sine tjenere.
De talenter jeg har fått, bruker jeg de kun til meg og mitt, altså at jeg har gravd de ned, eller bruker jeg de på noe vis så de kommer mine medmennesker og samfunnet rundt meg til nytte? Bruker jeg de på lokalsamfunn, det større fellesskap, på kirke? – Alt, selvsagt, etter hvilke evner og hvilken kapasitet jeg har.
Hva er poenget Jesus vil ha frem i denne lignelsen? Jo, ganske enkelt, at det betyr noe hvordan vi forvalter våre liv, våre gaver, evner, hvordan vi forvalter våre ressurser. Ja, ikke bare at det betyr noe, av dagens tekst forstår vi at Jesus også forventer noe av oss – som man gjerne sa tidligere, at vi skal leve «Gud til ære, mennesker til gavn». Om ikke vi, du og jeg, bruker det vi har fått, våre evner og ressurser, til å skape en verden hvor det både er mulig og godt å leve – hvem skal gjøre det da? Du og jeg, vi forventes å gi tilbake, forvalte det vi har fått – kall det gjerne at vi har en takknemlighetsgjeld. – Er det ikke egentlig bare rett og rimelig…?
Samtidig tror jeg vel vi alle har medfølelse med han som ble redd og gravde ned det han fikk å forvalte. Jesu lignelser er nettopp ment å utfordre og å provosere. Lignelsens poeng er ikke å si at Gud er en grådig og tvilsom investor – men kanskje at Guds engasjement og iver for å ivareta sin skapning og fremme sitt rike, kan sammenlignes med det engasjement og den iver vi ser hos denne pengegriske herren.
Vi utfordres alle i dag til å tenke gjennom våre egne liv og hvordan vi forvalter våre ressurser. For vi er alle, og på ulikt vis, velsignet med evner og egenskaper. Men velsignelsene skal ikke stoppe opp med oss selv, hopes opp kun med sikte på meg og mitt. Vi er velsignet for selv å være til velsignelse. Den omsorg, kjærlighet, barmhjertighet og nåde Gud viser oss, skal vi vise vår neste. Vi skal på ulikt vis, med hva vi har, virke til å muliggjøre hverandres liv – til ivaretagelse av samfunn og natur. Ditt medmenneske trenger deg, samfunnet og naturen trenger deg og din omsorg. – Tenkt stort om ditt liv, Gud vil bruke deg!
* * * * *
Jeg stilte spørsmålet innledningsvis, med henvisning til kirkegården og gravstøttene med så mange navn, om det er viktig eller betyr noe om du blir husket? – Nettopp de mange gravstøttene med fremmede navn, forteller oss jo at det bare et tidsspørsmål før alt blir glemt likevel.
Jo, det betyr noe om du blir husket, men ikke for dine personlige seire og prestasjoner, ikke fordi noen for en tid vil kjenne igjen ditt navn på gravstøtten. Én dag skal vi stå foran vår Herre, for Gud selv som aldri glemmer våre navn. Der skal vi se Ham, ikke som en grådig, kall og kynisk kapitalist, tror vi det så har vi misforstått, men vi skal se Ham som en sårmerket frelser og bror, som vil glede seg over alle de små og store talenter som har fått vokse, er fordoblet eller mangedoblet, i våre liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.