Innledning
Har du noen gang sett tilbake på en situasjon og tenkt: «Det skulle jeg sagt», «Jeg skulle ringt», «Jeg skulle besøkt ham», eller kanskje: «Jeg trodde vi hadde mer tid»?
For de fleste av oss finnes det øyeblikk vi ser klarere i etterpåklokskapens lys enn vi gjorde mens de pågikk. Det kan handle om en relasjon som gled litt for langt fra hverandre før vi tok kontakt, eller en konflikt vi utsatte fordi vi tenkte at det alltid ville komme en bedre anledning til å rydde opp. Kanskje om barn som plutselig ble større enn vi trodde, eller foreldre som ble eldre raskere enn vi var forberedt på.
Livet har en måte å lære oss på at ikke alt kan utsettes, og at noen øyeblikk ikke kommer tilbake. Vi lever ofte som om tiden er mer tilgjengelig enn den faktisk er. Vi sier til oss selv at vi skal gjøre det senere, når ting blir roligere, når vi får mer overskudd, når det passer bedre. Men virkeligheten er at livet ikke alltid venter på at vi skal bli klare. Noen muligheter kommer bare én gang, noen samtaler kan ikke tas på nytt, og noen øyeblikk får bare mening dersom vi våger å gripe dem mens de er der.
I dag starter vi en serie jeg har kalt for Fire veier til bedre dømmekraft. Og vi skal definere god dømmekraft som evnen til å forstå hva som betyr mest akkurat nå. Evnen til å oppdage hva kjærligheten krever i et gitt øyeblikk. Evnen til å legge merke til hva Gud kanskje gjør midt i det vanlige livet, og til å handle mens muligheten fortsatt finnes. For det å ha god dømmekraft handler ikke bare om å tenke riktig. Det handler også om å se riktig. Det handler om å kjenne igjen øyeblikket før det er for sent og handle.
Å kjenne igjen øyeblikket
I evangeliet etter Johannes, kapittel 12, står det:
1 Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. 2 Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. 3 Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. 4 Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: 5 «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» 6 Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. 7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. 8 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
La oss stoppe opp ved de siste versene i fortellingen. For det er faktisk her vi får nøkkelen til å forstå det Maria gjorde.
Hvis vi hadde fjernet Jesu respons, ville det ikke vært opplagt at Marias handling var forbilledlig. Da ville fortellingen like gjerne kunne leses som en historie om en kvinne som handlet impulsivt og sløste bort noe svært verdifullt. Judas' innvending ville kanskje fremstått som logisk og kanskje fornuftig.
Men så kommer Jesu ord, og de forandrer hele fortellingen:
«La henne være! ... Meg har dere ikke alltid.»
Det er et bemerkelsesverdig argument. Jesus diskuterer ikke først og fremst verdien av salven. Han peker på tidspunktet. Han peker på øyeblikket.
Med disse ordene bekrefter han at Maria har forstått noe de andre ikke har forstått. Hun har sett at dette er en anledning som ikke kommer tilbake. Hun har innsett at dette øyeblikket er unikt, og derfor handler hun mens muligheten fortsatt er der.
Jeg tror dette rommer noe som har stor overføringsverdi til våre egne liv. For det Jesus peker på, er evnen til å se hva som er viktig akkurat nå, og å handle frimodig ut fra det.
Og kanskje er dette også utfordringen teksten stiller oss overfor: Ser vi hva som virkelig betyr noe, mens tiden fortsatt er der? Ser vi de anledningene som ikke kommer tilbake? Eller oppdager vi deres verdi først når de er blitt til minner
Vi skal i de neste samlingene se på fire ulike veier til bedre dømmekraft. Men først må vi stoppe ved grunntanken som bærer alt sammen: Memento mori.
Grunnlaget
Gjennom tjenesten min som diakon møter jeg stadig mennesker i sårbare livssituasjoner. Mennesker som har opplevd store omveltninger, alvorlig sykdom, kriser eller tragedier som har snudd livet opp ned.
I slike møter får jeg ofte høre historier om ord som aldri ble sagt. Om relasjoner som aldri ble reparert. Om tilgivelse som ble utsatt litt for lenge. Jeg får også se sporene etter valg som ble tatt for mange år siden, og hvordan svik, egoisme eller ondskap kan sette dype merker i et menneskeliv. Det gjør vondt å innse hvor mye som kunne vært annerledes hvis noen hadde sett og handlet mens det ennå var tid.
Men disse møtene har også lært meg noe verdifullt. De har blitt en nesten daglig påminnelse om at livet ikke kan tas for gitt. Livet er skjørt. Tiden er begrenset. Og det som betyr mest, kan ikke alltid utsettes til senere.
Den kristne tradisjonen har et uttrykk for dette: Memento mori – husk at du er dødelig.
Det høres kanskje mørkt ut, men hensikten er ikke å skape frykt. Tvert imot. Hensikten er å hjelpe oss til å leve uten frykt. For når vi husker at livet er begrenset, blir vi også minnet om at dagen i dag er verdifull. Menneskene rundt oss er verdifulle. Mulighetene vi har til å elske, tilgi, tjene og gjøre godt er verdifulle. Midt i møtet med andres sårbarhet blir jeg derfor stadig minnet om å verdsette det Gud faktisk har gitt meg: menneskene rundt meg, nåden i hverdagen og muligheten til å leve klokt mens tiden er her.
Avslutning
Kanskje var det nettopp dette Maria forsto den dagen i Betania.
Hun visste neppe alt som skulle skje. Hun kunne ikke se hele veien fram mot korset. Men hun forsto én ting: Dette øyeblikket betyr noe. Jesus er her nå. Muligheten er her nå. Og derfor handlet hun.
De andre kunne diskutere om det var fornuftig. Judas kunne regne på hva salven var verdt. Men Maria så noe de andre ikke så: Noen øyeblikk kan ikke lagres til senere.
Og kanskje er det faktisk der bedre dømmekraft begynner. Ikke først og fremst med at vi blir flinkere til å analysere livet, men med at vi våkner opp til livet vi faktisk lever.
Memento mori. Husk at du er dødelig. Ikke for å gjøre livet mørkere, men for å gjøre det tydeligere.
For en dag vil jeg ha hatt den siste samtalen med et menneske jeg er glad i, uten å vite at det var den siste. En dag vil barna mine ha vært små for siste gang. En dag vil en anledning til å be om tilgivelse, vise omsorg, si takk eller gjøre godt ha passert. Og derfor er kanskje et av de viktigste spørsmålene vi kan stille oss er: Hva betyr mest akkurat nå?
Hvem trenger at jeg ser dem? Er det noe jeg har utsatt som jeg egentlig vet at jeg burde gjøre? Finnes det et øyeblikk Gud har gitt meg som jeg risikerer å gå rett forbi?
Maria minner oss om at visdom noen ganger handler om å kjenne igjen øyeblikket mens det fortsatt er et øyeblikk. Det er utgangspunktet for denne serien.
For hvis vi ønsker bedre dømmekraft, trenger vi hjelp til å se klarere: å skjelne mellom det som roper høyest og det som betyr mest, mellom det som kan vente og det som ikke bør vente, mellom våre egne impulser og Guds ledelse.
Det finnes noen konkrete veier som kan hjelpe oss med dette. Neste gang skal vi begynne med den første. Men fram til da vil jeg invitere deg til å bære med deg ett enkelt spørsmål:
Hva betyr mest i livet ditt akkurat nå?
Om andakten
Denne andakten er en del av en serie som holdes på Hyggestund i Kirkelandet kirke. Vi samles første og tredje torsdag i måneden kl. 11.00. Alle som ønsker er hjertelig velkommen til å være med.
For dem som ikke har anledning til å delta, blir andaktene også publisert her på nettsiden.