Preken første juledag i Førde kyrkje

«Det går nedover med Gud».
For to år siden, første juledag 2023, vet jeg at mange hoppet i kirkebenkene da jeg begynte prekenen med å si:
«Det går nedover med Gud». For det er jo det Johannes forteller oss. Johannes deler ikke en filosofisk tanke eller idé med oss, men en hendelse i verden. I vår historie. Han forteller at den evige Gud, Skaperen av alt liv, han som er lyset, stiger ned og inn i vår verden og blir et lite menneskebarn.

Han blir sårbar.
Han får tilhørighet i en familie.
Gud gjør seg avhengig av omsorgen fra et ungt foreldrepar.
Han blir født inn i en mørk tid med okkupasjon, utrygghet og fattigdom.
«Det går nedover med Gud».
Gud stiger alltid så langt ned at ingen av oss behøver å klatre for å komme opp til ham. Det er det hele Bibelens budskap rettes inn mot: Gud vil bo i oss og sammen med oss, og derfor kommer han til oss der vi er.

Og hvor er vi?
Hvis Gud fremdeles stiger ned for å møte oss der vi er, hvor finner han oss da?
Det flotte med Bibelfortellingen er nemlig dette at den aldri bare handler om den gang da. Den handler også alltid om her og nå. Om oss. Så når Gud stiger ned til oss i dag, - hvilken verden finner han at vi lever i? Hva er det som fyller våre dager, våre liv og våre tanker?

Jeg har gjort meg noen tanker. Kanskje kjenner du deg igjen i noen av disse, eller så har du litt andre opplevelser enn meg. 
Jeg har ofte spurt meg denne høsten: Hvor har det blitt av håpet, lyset og freden i året som gikk?
Jeg føler at mørket har vokst seg stort og bredt om seg i hele verden dette siste året. At både dagen i dag og dagen i morgen er preget av den uroen, frykten og usikkerheten som mørkets skygge skaper.
Menneskeverdet er truet. Millioner av mennesker er på flukt i alle verdensdeler:
Ikke bare i Midtøsten og i Ukraina, men også i Sudan og Venezuela og flere steder.
Skaperverket er på bristepunktet, og den naturen vi fikk å forvalte sliter med åndedrettet.
Havet stiger, folkeslagene skjelver, verdens herskere blir stadig grådigere og mektigere, 
og våpnenes språk har blitt dagligtale.
Det lille mennesket kryper sammen og håper at det vil gå over. Mødrene legger armene rundt barna sine og sønner og døtre forsøker å trøste sine gamle foreldre.
De unge sliter med å se fremover, for morgendagen er så uviss.
Noen velger å stenge virkeligheten ute, later som alt er normalt.
Andre lar seg invadere av nyhetsstrømmen og knuges av mørke tanker og mismot.

Hva vil Gud si til oss nå?
Hva er hans budskap til oss denne juledagen i 2025? Det første Gud vil si oss står i vers 5 av det vi leste:
«Og lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»  
Det er en konstatering; Lyset skinner fremdeles i mørket, og mørket har ikke overvunnet lyset.
I de mer enn 2000 årene som har gått siden englesangen på Betlehemsmarken, og fredskongen i krybben,
har kriger vokst seg store og verden har holdt på å gå under i mørke, krig, sykdom og katastrofer. 
Ikke bare én gang, men mange ganger.
Men lyset har aldri sluknet.
Mørket har aldri klart å overvinne lyset.
Fremdeles lyser lyset, det som er fra evighet.
Fremdeles forkynner vi oppstandelsen ved gravkanten.
Fremdeles lyser vi fred over hvert eneste barn som blir døpt, og vi sier:
Et lys er tent for deg!
Du skal ikke gå alene, for Jesus går med deg!
Kirken lever i både trass og tro,
Og mørket har ikke overvunnet Kristi kirke.

Grunnen til at lyset fremdeles skinner og at mørket ikke har fått overtaket ligger skjult i at av de andre versene:
«Og Ordet ble kjøtt og tok bolig blant oss.» (vers 14)
Gud har aldri forlatt jorden, sin kirke eller menneskeheten. Gud har ikke forlatt oss.
Han har bodd hos oss og i oss hele denne tiden, og han bor fremdeles hos oss og i oss. 
I vårt kristne fellesskap og i våre hjerter.
Vi er tegnet med korsets merke,
Fylt av Guds hellige Ånd,
barn av den levende Gud.
Barn av lyset.
Kjenner du at det gjør noe med deg?
Å vite dette, akkurat her og nå.
Du er ikke alene!

I dag blir vi minnet på disse to sannhetene, 
og vi får høre det alle sammen:
Du er ikke glemt av Gud!
Du er ikke alene!

Den glødende ilden, livsgnisten fra juledag, og skapelsesordet fra oppstandelsen påskemorgen, - det ordet lever i oss og holder oss opp, selv i de mørkeste tider.
Vi tror på en levende Gud som kommer til oss, er nær og tar bolig blant oss.
Og derfor vil aldri mørket kunne seire over oss, over kirken eller den enkelte troende, uansett hvor svak troen vår er,
for vår kraft henter vi ikke fra oss selv men fra livets og lysets Gud.

Dette budskapet trenger vi, men dette budskapet trenger også verden.
Verden og mennesker trenger å få høre,
fra kirken og fra oss som tror:
Lyset skinner fremdeles i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det!

Dét vil vi gjøre hver dag i det nye året som kommer, selv om mye er usikkert så vil vi forkynne det. For hverandre og for alle her i Førde.  Og vi vil leve det ut i et fellesskap som er åpent for alle og ikke stenger noen ute. Vi vil fortsette å kjempe for menneskeverdet, for alle mennesker, og vi vil ta vare på den vakre jorda Gud har betrodd oss.
Til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, og til nåde og fred for alle mennesker. 
AMEN.