Inngangsord med samlingsbønn ved biskop Ole Chr. M. Kvarme
I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.
I dag er 77 lys tent i vår kirke: hvert lys et savn og en bønn for et navn. Fem år etter angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya minnes vi igjen alle som ble drept, og ber for skadde og pårørende - en søster eller bror, en datter eller sønn, en mor eller far eller venn. Lysene er vitnebyrd om at de ikke er glemt, verken av Gud eller oss.
Fem år etter bryter voldelig terror stadig gjennom i vår verden. Det brutale som skjedde i Nice i forrige uke, bringer opp i bevisstheten mørket som kom over vårt land i 2011. Drapene av sivile i Tyrkia for noen dager siden fører også våre tanker til AUF’ere som ville fremme rettferd, demokrati og fred i et mangfoldig fellesskap.
Lysene fra deres ansikt vekker oss fra likegyldighet i møte med ondskapens krefter og fornyer vår vilje til det gode. Her i kirkens rom samles vi også i lyset fra Guds kjærlighet som er sterkere enn døden. Jesus sa: ”Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys.” La oss be:
- Barmhjertige Gud, vi kommer til deg med vår nød og klage. Du kjenner sorgen som ikke tar slutt, og sårene som ikke lar seg hele.
- Rettferds Gud, vi minnes alle som ble drept og skadet, og ber om årvåkenhet i møte med all ondskap som tar og truer menneskers liv.
- All godhets giver, hos deg er livets kilde. La oss se lys i ditt lys, og led oss på veien til fred med fremtid og håp. Amen.
Preken ved preses Helga Haugland Byfuglien
”Så blir de stående disse tre…tro, håp og kjærlighet”
Bibelens vakreste og mest brukte ord-trekløver bærer i seg et løfte for nåtid og fremtid. Samtidig er de en påminning om verdier som er det beste grunnlag for våre liv og vårt fellesskap.
Det var disse verdiene som ble satt på prøve den vonde sommerdagen for fem år siden. Terror og vold utfordret vår tro, vårt håp og vår kjærlighet. Våre felles verdier ble forsøkt fortrengt av frykt og løgn.
Fem år, mer enn 1800 dager har gått. For noen kan tiden synes lang, for andre forferdelig kort. Mange har hatt minnene og tankene om 22. juli i hodet hver eneste dag siden. For det som skjedde satte uutslettelige spor.
De mange fortellingene – de som er blitt fortalt og de som ikke er fortalt, men som lever i menneskers hjerter og sinn - vitner om at det oppleves ulikt å vandre i savnets og sorgens landskap. Livet til dere som mistet deres kjære, er merket for alltid. Livet til dere som opplevde angsten og frykten og kjempet for livet både i regjeringskvartalet og på Utøya, har fått arr og byrder som dere bærer med dere.
Vi vil dere skal vite: Vi vil ikke glemme. Over hele landet er der minnesmerker med navn på, slik det også er ved regjeringskvartalet og på Utøya. Erindringene om de dyrebare liv skal ikke hviskes bort. Vi bærer minnene med oss som vår felles sorg.
Selv om det har gått fem år, forstår vi ikke helt hva som skjedde. Det kjennes fremdeles uvirkelig. Nå ser vi i et speil, i en gåte. Vi forstår bare stykkevis. Den store fortellingen om 22. juli er mer enn summen av alle fortellingene. Den er også forskjellig for hver enkelt av oss.
Troen på Gud som skapte oss i sitt bilde, rommer også tillit til at han ser alle og alt. Han er vitne til alles liv. Hans nærvær i en splittet verden gir håp om at kjærligheten forblir, også i mørket. Jesus, som er Guds ansikt i verden, ble værende, selv da livet kostet han alt.
Vår lengsel strekker seg etter kjærligheten: Etter den kjærligheten som farger savnet etter dem vi har vi elsket og har mistet. Etter den kjærligheten vi trenger når sorgen hyller oss inn i tomhet og ensomhet. Nærvær, menneskers nærvær og Guds nådige nærvær, er det som gir håp om fremtid.
Derfor er denne dagen en fornyet påminnelse: Hva kan hver og en av oss gjøre for å støtte den som fortsatt vandrer på sorgens krevende stier?
Den lange fredag for fem år siden ble vi vekket fra forestillingen om å være usårbare og trygge i vårt hjørne av verden. Med ett var Norge utsatt for angrep i hjertet av vårt demokrati: AUF-ere, unge politisk engasjerte på leir på sin vakre sommerøy. Medarbeidere i Regjeringskvartalet som tjente fellesskapet. Vår trygghet ble utfordret av redsel. Hatets kraft utløste handlinger som vi først møtte med vantro, så dypeste fortvilelse. Det var handlinger som så fundamentalt gikk på tvers av ordene om tro, håp og kjærlighet. Våre grunnverdier som menneskeverd, nestekjærlighet og rettferdighet ble utfordret av ondskapens makt.
Vårt svar den gangen var lys, roser og samhold, på tvers av skillelinjer. Sterke ord om mer demokrati, mer åpenhet og mer nestekjærlighet samlet oss og gav oss mot. Lederskap stod frem med troverdighet og medfølelse.
Hva har vi erfart siden?
Kampen mot terror og hatytringer er ikke blitt mindre nødvendig. Selv om det ikke er vår del av verden som er verst rammet, er hensynsløs planlagt vold rykket ganske nær oss. Og vi har lært at radikaliserte på ulike ytterfløyer tar i bruk vold for å spre frykt.
Likevel blir de stående disse tre…
Troens symbol er korset. Korset er et nådetegn, for Guds makt er kjærlighet. Gud kjemper mot ondskap og urett og står på de svakes side. Jesus viste forsoningens vei.
Tro er også overbevisning og troskap. Derfor er troen knyttet sammen med verdier vi vil kjempe for og samle oss om.
Vår tro på godhetens kraft er ikke naiv og virkelighetsfjern godtroenhet. Den kaller hver dag på vår klokskap og vår vilje til fortsatt å bygge et samfunn med likeverd og omsorg for den svake.
Håpets symbol er ankeret. Det sees ikke på overflaten, men det hjelper oss så vi ikke kommer i drift, bort fra det vi tror på. Det gjør at vi ikke gir etter for hevn og hat, selv når vi med rette kjenner oss krenket og fratatt det mest dyrebare. Håpet gir krefter til å bære også de mørke dagene og nettene, i håp om at det er lyse morgener i vente.
Forankringen gjør at vi ikke overgir oss til den frykten som terroren vil plante i oss. Det gjør at vi ikke lar oss lede til å rigge et samfunn med kontroll, våpenbruk og trusler som kun kan gi oss falsk trygghet. Ankerfestet hjelper oss å holde fast i troen på at vi kan skape en fremtid som ikke er preget av mistenksomhet, men av tillit. Der det er rom for mangfold og rettferdighet. Håpet gir oss kraft til å verne om det som er umistelig.
Kjærlighetens symbol er hjertet. Livet utgår fra hjertet. Vår lengsel går utover oss selv og strekker seg mot vårt medmenneske. I gjensidighet bærer vi hverandres liv i våre hender. Vissheten om det hindrer oss i å bli fristet til å bli likegyldige overfor andre sin nød. Noen ganger blir det helt bokstavelig å holde og bære den andres liv, slik mange av dere gjorde den tunge julidagen. Siden har mange trøstet og blitt trøstet, og det trengs ennå. Slik har mange arbeidet for å gjøre godt i etterkant av det vonde. Men alle holdes vi også av hender som er sterkere enn våre – Guds hender som alltid rekkes mot oss - og åpner en fremtid med håp om fred og rettferdighet for alle.
For det er hans løfte til oss:
Så blir de stående, disse tre, tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.