Prekentekst: Luk 1, 50-53
Gratulerer med dagen!
Godt å se dere! Godt å feire 17. mai i år. Ekstra takknemlig for fred og frihet. Kanskje noe med min alder å gjøre?
Da jeg var langt yngre og helt fersk prest, i 1999, reiste jeg og hele mitt hus, som bestod av mann og to sønner på 4 og 6 år, ut for Sjømannskirken. Ferden gikk til Dubai i de forente arabiske emirater, til helårs varme, ørkenlandskap og gull og glitter!
Aldri er man så norsk som på 17. mai i utlandet, og da det nærmet seg 17. mai i det Herrens år 2000, var det all grunn til å feire! Verden hadde ikke gått under, datasystemene hadde ikke kræsjet, og ingen hadde blitt hentet av romvesener i en UFO…
Så vi gledet oss stort til vår første 17. mai i Dubai, og vi skrudde opp forventningene til barna så godt vi kunne! Eldstemann hadde klare minner om pølser og is uten grenser, men minstemann var litt vanskeligere å få med på notene. Han hadde i grunnen ingen 17. mai-minner å hente fram.
Han var mest opptatt av store ting som beveget seg. Som fly, trailere, lastebiler, gravemaskiner og ikke minst: tog!
Men da den strålende varme maidagen opprant, vi snakker 40 grader i skyggen, trakk vi i bunad, barna valgte Dubai-varianten. Det er den uten skjorte og strømper, så det er vel mest som shorts og singlet å regne! Det strømmet nordmenn til sjømannskirken, og bak stasjonen stilte toget opp. Et par drillpiker, en far med boomblaster på skulderen, ladet med gammel jegermarsj og annen nasjonalmusikksnacks, og masse skolebarn og noen voksne, alle med flagg i hendene. De minste barna og resten av de voksne stod forventningsfulle inne på Sjømannskirkens område og ventet på toget. Det gjorde 4-åringen vår også, han var skrudd opp til det helt store, og drog meg i bunaden og ropte: Kommer toget snart? Kommer toget snart?
Og så hørte vi det, og snart så vi det også: et fantastisk 17. mai-tog! Og jeg ropte tilbake: Nå kommer toget!
Jeg sang med i Norge i rødt, hvitt og blått, ropte hurra, og lot meg trekke med i begeistringen. Og så tittet jeg ned på 4-åringen med forventning om å se det vi alle elsker: tindrende barneøyne! Men nei, han stod fortsatt og ropte: Kommer toget snart! Kommer toget snart!
Og plutselig gikk det opp for meg: Gutten stod og ventet på NSB! Et ordentlig tog! En jernhest på skinner!
Og det vet vi jo alle: at den som venter på NSB, den kan komme til å vente lenge!
Det gikk bra, han lot seg trøste med noen is, og i dag feirer han 17. mai i København med de rette forventninger!
NSB, ja. Det var tider. VY heter det nå.
Det var ikke få tastaturer som gikk varmt den dagen i 2019 da det navnet ble lansert! Å hei! Det gikk i forbannelser og sarkasmer på facebook og twitter og sikkert i alle andre media, og jeg tenkte: Godt vi ikke bor i Kina! Eller Dubai, for den del. Da kunne det blitt straff på mange fra myndighetenes side!
Men her, i Norge, kan alle hevde sine meninger, helt fritt, og gjerne fortelle både ordfører, statsminister og Stortingspresident, at de er noen tåkefyrster eller isdronninger, som ikke forstår sitt eget og landets og folkets beste.
Ytringsfrihet, meningsfrihet, trosfrihet, forsamlingsfrihet. Det er i sannhet noe å være takknemlig for: At vi lever i et fritt land! Der ikke bankkonto og slektskap og rett partibok avgjør om det er trygt å mene noe, men der alles frihet til å ytre seg faktisk vernes av myndighetene. Det er ingen selvfølge og verdt å takke for!
Og det samme gjelder å få leve i fred. Det er også noe som mange menneske, gjennom alle tider, aldr får oppleve. At det er fred i landet, at krigshandlinger ikke finner sted, og ikke minst at det er fred så lenge at det kjennes som en selvfølge. Som noe man fort kan glemme å takke for.
Når vi ser rundt oss i verden, ser vi at fred og frihet er sjeldent. Krigen Putin og russiske styresmakter fører mot Ukraina har brakt krigens brutalitet nært, og det minner oss om å feire både 8. mai og 17. mai i takknemlighet for frihet og fred.
FRIHET OG FRED. Bare smak på ordene. Og kjenn om du ikke i samme øyeblikk blir fylt med TAKKNEMLIGHET.
Kanskje slik Maria ble fylt av takknemlighet da en engel fra Gud fortalte henne at hun skulle bli mor til verdens frigjører. At hun, som var lite verdt i verdens øyne, skulle få en oppgave større enn dronningers. Maria ante hva som var i ferd med å skje: Gud ville på nytt vise at alle mennesker har den samme verdi, er skapt i Guds bilde og er omsluttet av Guds kjærlighet. Maria blir fylt av takknemlighet og synger det ut med en salme med gammelmodige ord som hun har lært av sine foreldre.
Takknemlighet kan være en kilde å øse av som aldri går tom og som blir til velsignelse for mange. For den som er takknemlig, husker oftere at det hen har fått del i, ikke er noe som er fortjent eller kan tas for gitt, men at det kan se ut til å være ganske tilfeldig, at akkurat hun eller han, eller du, eller jeg, skulle komme til å få del i akkurat de godene som vi har del i.
Pave Franz sier, når han møter fanger, uteliggere, rusmisbrukere, flyktninger og andre hardt prøvede mennesker: Why them and not me?
Det er et spørsmål vi kan stille oss på vår nasjonaldag når vi feirer oss selv: Why us, and not them?
Det er grunn til å være takknemlig for hellet i livet. Og takken kan vi rette til Gud, slik Maria gjør det.
Som Maria griper også vi til gammelmodige sanger vi har lært av våre forforeldre når vi skal takke på 17. mai. Det medfører at de har et nasjonalromantisk drag som kan oppleves ekskluderende og som nedvurderer og legger et mørke over deler av landets historie. I år er det ekstra grunn til å være oppmerksom på samer, kvener, norskfinner og skogfinners tunge historie med å være under krav om «å bli norske.» . Vi husker på samenes kamp for sine rettigheter og i juni kommer rapporten fra Sannhets-og forsoningskommisjonen som i følge kommisjonens leder Dagfinn Høybråten avdekker at majoriteten av landets befolkning har svært lite kunnskap om den grove undertrykkelsen og hardhendte innsatsen som er gjort for å utslette samisk språk, tradisjon og levesett. Han sier det enkelt: folk flest har ikke peiling!
Så på denne nasjonaldagen, takker vi Gud for at vi får leve i fred og frihet, og vi ber om at alle mennesker må få oppleve det samme.
Vi takker Gud for for friheten i Jesus Kristus, og for løftet om at Gud vil sette verden fri.
Så kan hver og en av oss be om hjelp til å dele av det vi har fått. Med alle landets folk, og da tenker jeg særlig på Norges urfolk, med nye generasjoner, med medborgere med røtter i alle verdens land, og med hele verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, vår skaper, frigjører og livgiver, som var, er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Velsigninga
Jupmele datnem bueriesjugnede jïh datnem vaarjele.
Jupmele jïjtse ååredæjjine dutnjien tjuavka jïh dutnjien åårmege orre.
Jupmele jïjtse ååredæjjine dov gåajkoe jarkoe jïh dutnjien raeffiem vadta!