Da sokneprest Stein Ellinggaard kom til Lademoen kirke i 2011, opplevde han at ingen barn eller barnefamilier, besøkte kirka.
Nå, nærmere 12 år senere syder deet av barn og deres familier i det som i 2014 fikk navnet Barnas Katedral. Et rom med diakonien som grunntone.
– Som diakon handler det om å tre tilbake og ta imot den kunnskapen barna gir oss, sier diakon Sissel Håve.
Barn som aktive deltakere
I 2025 gjennomførte et team fra MF vitenskapelig høyskole et forskningsprosjekt med intervjuer, observasjoner, ansatte og samarbeidspartnere i Barnas Katedral. Nå er rapporten Barnas Katedral – en profilkirke og laberatorium for barneteologi. Den beskriver Barnas Katedral som et pionerarbeid innen norsk kirkeliv. Forskerne mener arbeidet kan være relevant for kirkelig undervisning, læring og innovasjon i hele Den norske kirke.
– For oss er det viktigste at MF-prosjektet tydeliggjør at Barnas Katedral er mer enn en samling aktiviteter, det er en annen måte å tenke kirke på. Barn blir tatt på alvor som aktive deltakere og medskapere. Kunst, kreativitet, fellesskap og undring blir viktige innganger til kirken, sier leder Kathrin Kampfer i Barnas Katedral.
Hva skjer?
Hva skjer når vi tar barn på alvor? Hva skjer når voksne med ulik fagbakgrunn samarbeider? Hva skjer når kirka samarbeider med eksterne aktører som etablerte kulturinstitusjoner, begravelsesbyråer, kjøpesentre, kunstnere og gjenbrukssentre? Det er noen av spørsmålene forskerne har stilt.
Barnas Katedral ligger i hjertet av Lademoen. Området har sosioøkonomiske ulikheter, samt kulturelt og religiøst mangfold. Den har et rikt aktivitetstilbud, bestående av kunstverksted, teater- og musikalverksted, kirkemiddag for familier, ulike gudstjenesteformer, sommerkunstcamp og teaterproduksjoner. I tillegg har de etablert en urban hage rundt kirka, der de om våren inviterer til dyrkeverksted.
«Hellig og lekent» – kort om rapporten:
- Gjennom Kirkeskipet, en gudstjeneste for barn mellom 0 og 3 år, har Barnas Katedral utviklet ny innsikt om gudstjeneste.
- Barnas Katedral bygger på en teologisk grunnforståelse av barnet som spirituelt objekt; barn erfarer gjennom kropp, lek og sanser, og er i stand til å uttrykke tro og undring før de kan beskrive det med ord.
- Barn og foreldre verdsetter frihet, kreativitet, medbestemmelse og at «voksne ikke bestemmer alt». De beskriver kirkerommet som «hellig» og «lekent».
- Foreldrene beskriver Barnas Katedral som en åpen, trygg og inkluderende møteplass, kjennetegnet av profesjonalitet, kvalitet, kreativt rom og mangfold. De verdsetter at det er gratis og at det serveres sunn mat.
- Barnas Katedral har et bred faglig felt: diakoni, teologi, musikk, kunst, teater, sosialfag, markedsføring og pedagogikk.
- Involvering av barna er sentralt.
Les også: Slik oppstår innovasjon i kirken
Verdifull prosess
Kampfer understreker også viktigheten at arbeidet blir sett utenfra og satt inn i en større faglig sammenheng.
– MF undersøker blant annet barneteologi, kreative metoder, samskaping mellom kirke og lokalsamfunn, diakoni og utviklingen av en profilkirke, viser Kampfer til.
For Barnas Katedral har prosessen vært verdifull.
– Intervjuer med barn, foreldre og ansatte, sammen med refleksjonene underveis, har gjort oss mer bevisste på hva vi gjør, hvorfor vi gjør det og hvordan vi kan utvikle Barnas Katedral videre, sier Kampfer.
Vi har ikke vært så mye i kirke, vi har vært på babysang, så barna har et forhold til kirka. De har kalt kirka for «mamma sin kirke» veldig lenge. Men nå er det deres kirke, og de sier «kirka mi». (Forelder)
Åpen, relevant og inkluderende
Med MFs arbeid får Barnas Katedral ifølge Kampfer et tydeligere språk for det de allerede erfarer i praksis: At kirken kan være en åpen, relevant og inkluderende møteplass for barn og familier, og samtidig et laboratorium for nye måter å være kirke på.
I 2011 begynte daværende sokneprest i Bakklandet og Lademoen menighet, Stein Ellinggaard og biskop Tor Singsaas å leke med tanken om en kirke for barna.
– Da det veldig lite som skjedde. Ingen barn eller familier besøkte kirka. Hvis jeg skulle utvikle kirka, må jeg begynne med barna. Da får vi også familiene med oss, tenkte jeg, forteller Ellingaard.
Verdifull prosess
Med mye positiv støtte fra biskop og bispedømme startet de arbeidet med Barnas Katedral. De hentet blant annet inspirasjon fra og samarbeidet med daværende Barnas katedral i Bergen om blant annet to teaterstykker. «Farvel, herr Muffin» om levd liv, begravelse og sorg spilles fortsatt årlig for flere tusen barn i Trondheim og omegn.
Siden 2013 er kirka utviklet med barnas perspektiv, og hatt en økende deltakelse av barn og familier over tid. Barnas Katedral ble etablert i 2014.
I tidsrommet 2015-2020 ble aktivitetene rullet ut, en etter en. Blant annet Kirkeskipet, sorggrupper for barn, teaterverksted, kunstverksted og kirkemiddag med matutdeling.
Mangfoldig møteplass
Mellom 2020 og 2025 kom sommerkunstcamp, teaterforestillingen «En dråpe i havet» og Barnas kirkesøndag til. I tillegg fikk kirkemiddagen ny profil. I dag er kirka helt «full» under kirkemiddagene. Barnas Katedral gradvis blitt en større og mer mangfoldig møteplass for barn og familier, med flere aktiviteter og samarbeid.
Nå gleder Ellinggard seg over at barn og familier bruker Barnas Katedral som sin kirke, som et trygt rom å komme til.
– Siden vi startet, har Barnas Katedral vokst voldsomt. Fortsatt er våre første visjoner med. Barnas Katedral tenker bredt og det er lav terskel for å komme til kirka, sier Ellinggard.
En kirke i bevegelse
Før han ble pensjonist, tok han kontakt med MF og initierte forskningsprosjektet. Han ønsket et utenfra-blikk på BK. Han tror rapporten kan være et arbeidsredskap videre.
– Barnas Katedral er kirke i bevegelse, sier Ellingaard.
At MFs rapport beskriver BK som et pionerarbeid, er også i tråd med den opprinnelige tankegangen.
– Barnas Katedral skal være til inspirasjon for andre i kirka. Her kan de hente ideer de kan gjøre til sitt, peker han på.
Gudstjeneste for de minste
I samarbeid med prosjektleder Ragnhild Steinholt var Ellinggard og resten av staben med på å utvikle Kirkeskipet, en gudstjeneste for barn mellom 0 og 3 år.
– Ved å se hvert enkelt barn og deres måte å forholde seg til kirkerommet på, utviklet vi en ny og kvalitativ god liturgi, sier Ellinggard.
Barnas Katedral arbeider også med å gudstjenester for større barn. Rapporten peker på at dette er under utvikling.
– En høymesse er mye enklere enn å skape en gudstjeneste i øyehøyde for barn. Å få det til, krever nærvær.
Her har vi nok enda en vei å gå for at vi skal kommunisere godt med barna.
Da Kathrin Kampfer startet som leder for Barnas Katedral i 2021 ble det å å bygge relasjoner og skape tillitt det aller viktigste.
– Jeg ønsker å bli kjent med barna, familiene, skolene, barnehagene og menneskene i nærmiljøet. Samtidig ønsker jeg at de skal begeistres av kirka som en åpen, trygg og spennende møteplass for barn og familier – et felleskap av barn og familier som opplever kirken som et godt sted å være, og som de ønsker å komme tilbake til.
Være kirke gjennom uka
Hun startet med å lytte og kartlegge behov i nærmiljøet, besøkte skoler og barnehager og fortalte hvordan Barnas Katedral ønsker å arbeide. Samtidig spurte hun hva barna, familiene, skolene og barnehagene hadde behov for. Ut fra dialogen ble aktiviteter utviklet og videreutviklet.
– Flere av aktivitetene fantes allerede, som kunst, teater og middag, men jeg ønsket å tilpasse dem til behovene i nærmiljøet og bruke dem til å skape mer aktivitet i kirka gjennom hele uka. Målet var at kirken ikke bare skulle være et sted å komme til ved enkelte anledninger, men en levende møteplass hvor barn og familier kunne møtes jevnlig, sier Kampfer.
MF-rapporten understreker samspillet Barnas Katedral har med lokale aktører som avgjørende for at de har lyktes. Kampfer har lagt ned et omfattende arbeid med dette.
– Jeg ønsker å koble Barnas Katedral med kunstnere, kulturaktører, organisasjoner, skoler, barnehager og næringsliv. Noen bidrar som profesjonelle samarbeidspartnere, andre som frivillige eller sponsorer. Jeg ser hele tiden etter mennesker og miljøer som kan tilføre nye perspektiver, kompetanse og muligheter, sier Kampfer.
Se, lytte, spørre
Arbeidsmåten er å se, lytte, spørre, bygge relasjoner og utvikle tilbud ut fra behovene hun møter.
– På den måten har Barnas Katedral gradvis blitt en større og mer mangfoldig møteplass for barn og familier, med flere aktiviteter og samarbeid enn da jeg startet i 2021, forteller Kampfer.
Møte barn og familier på nye måter
Ifølge rapporten er det få profilkirker i Den norske kirke. I en tid med målgruppetenkning kontra at alle kirker skal romme alle, er det ifølge forskerne vesentlig læring å hente fra Barnas Katedral. Kampfer opplever det som både utfordrende, inspirerende og meningsfullt å lede en profilkirke.
– Jeg opplever Barnas Katedral som et slags laboratorium – et sted hvor vi kan prøve ut nye ideer, teste nye arbeidsmåter og undersøke hvordan kirken kan møte barn og familier på nye måter, sier Kampfer.
De vet ikke alltid på forhånd hva som fungerer.
– Vi må tørre å prøve, lytte, justere og prøve igjen. Vi lærer underveis, både av barna, familiene, kunstnerne og samarbeidspartnerne våre. Et laboratorium trenger frihet og kreativitet, men også tydelige rammer og profesjonalitet, sier Kampfer.
Hun viser til at ideene skal være spennende og nyskapende, men samtidig godt planlagt og gjennomført.
– Det viktigste for meg er at vi utvikler dem fordi de svarer på noe vi ser eller hører i nærmiljøet, ikke bare fordi de er nye, understreker Kampfer.
Koble mennesker og muligheter
I dette arbeidet er derfor barnas perspektiver sentrale.
– Barnas Katedral skal være et sted hvor barn ikke bare deltar i det vi voksne har bestemt, men hvor de får påvirke hva vi skal gjøre! Å lede et slikt «laboratorium» handler derfor mye om å koble mennesker og muligheter: Barn med kunstnere, kirken med nærmiljøet, ungdom med profesjonelle aktører og gode ideer med mennesker som kan gjøre dem til virkelighet.
Diakonien som grunntone
I rapporten beskrives diakonien som en grunntone. Derfor må den løftes særlig frem. Diakonien kommer blant annet til uttrykk gjennom at det er gratis å delta, at det serveres sunn og fargerik mat og at barn og foreldre følges opp.
Sissel Håve har arbeidet som diakon i Bakklandet og Lademoen menighet siden 2012.
Siden 1800-tallet
Menigheten har alltid hatt diakonien som en grunntone, forteller hun. På 1800-tallet var diakonissene viktige i arbeidet i et område med stor fattigdom. Deres holdning har preget menighetens forståelse av sitt arbeid siden.
At Lademoen kirke har gått fra å være et rom nærmest uten barn, til at barnefamiliene nå bruker den som sin kirke, inspirerer henne.
Vise oss det vi ikke vet
For Håve ble arbeidet med å utvikle Kirkeskipet, gudstjenesten for barn mellom 0 og 3 år, nærmest skjellsettende.
– Gjennom det langsomme arbeidet fikk vi et nytt syn på hvordan vi ser på barn. Ved å slippe dem til i kirka og observere hvordan de tar i bruk rommet, forstod vi at barna kan vise oss det vi ikke vet, sier Håve.
Rosene fra alteret
Arbeidet med Kirkeskipet var også helt i tråd med det diakonale.
– Å se mennesket innenfra og med empati. Alle barn er hele mennesker. Hvert enkelt barn er ekspert på sitt liv. Som diakon handler det om å tre tilbake og ta imot den kunnskapen barna gir oss.
Gjennom Kirkeskipet viste barna de voksne hva de skulle gjøre.
– De tok for eksempel rosene fra alteret til døpefonten, og la dem der. Roser i døpefonten er veldig fint, og det var ikke vi voksne som fant på det!
– Den lærdommen har vi tatt med oss videre inn i arbeidet med andre aktiviteter, peker hun på.
Derfor ble også barnealteret akkurat slik barna mente det skulle være, blant annet med en hel mørk side.
– Selv om vi voksne kanskje hadde lyst til å pynte litt på det, smiler hun.
Gir også det vonde plass
Diakonien gir også det vonde plass.
– Tull og tøys kan også by på gullkorn av dypt alvor. Jeg har alltid det diakonale blikket med meg, og ser også de barna som ikke har det så greit.
Da kongen døde, åpnet de kirka for barna slik at de også kunne ha sitt sted å komme for å tegne, tenne lys og stille spørsmål.
Guds nærvær tåler lyd
Hun liker bevegelser og lyder i kirkerommet.
– Guds nærvær tåler det. Kirka er et hellig rom, men vi må huske at den ble bygd for voksne og at barna har andre behov. Den skal også være et hellig rom for dem, understreker Smørvik.
Derfor ser hun også veldig frem til at kirka også fysisk skal speile at den er en kirke for barna. I et samarbeid med AFRY arkitekter arbeides det nå med dette. Her har barna gjennom sitt eget «ekspertpanel» også en viktig stemme.
Dette mener forskerne Den norske kirke kan lære av Barnas Katedral:
- Å ta barnas perspektiv: Barnets kropp, lek og undring som teologisk og pedagogisk utgangspunkt.
- Tverrfaglighetens potensial: Bred kompetanse i kirken kan gi kvalitet, nyskaping og felles opplevelser.
- Å være i samspill med lokalsamfunnet.
- Utvikle profilkirker
Karina Lein (tekst) og Jana Pavlova (foto)