Søndagstanker
22. mars
Marias budskapsdag
Luk 1,26–38
Ung og redd
Hun var ung, hun var redd, hun hadde antakelig ikke mye erfaring med engler, men såpass mye visste hun om hvordan barn ble til at hun kunne irettesette engelen. «Hvordan kunne det går til at hun skulle ble med barn, hun som ikke hadde vært sammen med noen mann.»
Engelen visste at dette ikke var lett å ta inn, så han gav henne et tegn. «Elisabet din slektning som de sa ikke kunne få barn, hun er alt i sin sjette måned. Gå til henne og få visshet.»
Vi følger den unge jenta på vei fra Nasaret til Ein Kerem, som var Elisabet sitt bosted. Hele Jordandalen i ensomhet, bare sammen med alle sine egne tanker.
Vi ser henne gå opp bakken opp mot hjemmet til Elisabet og Sakarja. Med bankende hjerte og med uro står hun utenfor huset. Man det eksploderer inni henne da hun ser sin gravide slektning som allerede da hadde forstått hvilket ærende Maria kom med. Og Johannes gir fra seg et Haaland-spark i Elisabets liv, av bare glede.
Den unge og den gamle snakker fortrolig sammen om det underet som hadde skjedd med begge av dem, og de blir ikke forstyrret av ektemannen til Elisabet for han var jo blitt stum og tuslet rundt for seg selv.
Det er da Maria skjønner at det løftet hun ga engelen i Nasaret, «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.», det stod ved lag.
Tør vi å svare det samme når Gud setter oss til en tjeneste?
Steinar Tosterud