Søndagstanker
Søndag 27. juli,
7. søndag i treenighetstiden
Mark 5,25–34
Urene som livet selv
Reising er som religiøsitet: Det kan være rent og koselig, men det virkelig store skjer først når du tør å bli møkkete. Når du ikke har dusjet på en uke og lukter skogbunn når du kommer hjem, og det plutselig er den lukten som er hjemme. Eller grensen du satte ved utedo, hvor kom den egentlig fra? Utedo er jo ikke farlig, og tenk hvor du nå kan dra.
Vi ser det i zen-buddhismen, der også gørret skal møtes med zen: Ikke-dømmende, som noe som bare finnes. Vi ser det med Jesus, som tar på de menneskene som ingen orker. Ikke-dømmende og nær, i kjærlighet. (Mark 5,25-34)
Faren med den kristne medmenneskeligheten er at den kan bli nedlatende: Du trenger meg, men jeg trenger ikke deg. Mens buddhismen understreker: Vi er alle avhengige av hverandre. Alle.
Vi kan også bli for komfortable i den koselige omsorgen. Glemme de som aldri kommer på eldretreffene og språkkafeene. Skygge unna de slitsomme, de som lukter vondt. Det er menneskelig. Men Jesus var med alle.
I Napoli er det fullt mulig å holde seg i fornemme Posilippo eller ta båten til Capri, så du slipper å gå mellom søppelhauger og hundebæsj, slipper de slitsomste napolitanerne, og de hjemløse som sover i handlegaten og i skuret på stranden. Avmakten og raseriet. Dårlige tenner og grenseløshet.
Men du mister mye når alt er rent. Trassen i tristessen. Humoren i kaoset. Gamlekaren som selger nøtter innpakket i bittesmå poser fra et bord han har stilt opp utenfor leiligheten sin. Visst har han dårlige tenner, og visst er det trist, men han blir en som lytter sakte på din merkelige italiensk, og som husker deg.
Det å reise er som å bli religiøs. Du tvinges inn i verdener som er kaotiske og ubegripelige og fungerer etter helt andre logikker enn du er vant til, så du må velge: Skal jeg lukke øynene og være som før? Eller skal jeg åpne for en omfavnelse av det urene, og bli en annen? En risiko - og et håp.
Tyra Ekhaugen