Elisabeth Andersen og Fredrik Berg, som kommer til kulturkapellet i Holmsbu søndag 28. mai, er forskere i NIKU (Norsk Institutt for kulturminneforskning) og har i flere år forsket på gravkapeller i Norge.
- Vi hadde begge arbeidet med kirker, forteller Berg. - Men så oppdaget vi at ingen hadde forsket på gravkapellene – de var en oversett type bygninger. Det vakte nysgjerrigheten: Hvorfor sto de der, og hva kan de fortelle om vår kulturhistorie?
De første gravkapellene ble bygget på slutten av 1800-tallet. «En demokratisering av begravelsen» kaller de to forskerne det. I dag er det en selvfølge at kirkene brukes til begravelser. Den gang var det bare de mest velstående som fikk en slik gravferd. Vanlige folks avdøde ble oppbevart i hjemmet fram til begravelsen, som så skjedde utendørs på kirkegården. Med gravkapellene fikk folk flest både et sted å legge sine døde, og et rom for sine seremonier. Et historisk tilbakeblikk vil gi oss mer kunnskap om mangfoldet disse kapellene har. Og det kan fortelle mye om hvor mye vårt forhold til døden har endret seg gjennom 150 år.
I kulturkapellet i Holmsbu vil Elisabeth Andersen også fortelle mer om utsmykningen av kapellene. I starten hadde de ingen fast utsmykning, men etter hvert kom det ofte veggmalerier og glassmalerier, som gjerne skilte seg fra kunsten i kirkerommet. Hun peker på Simonetta Rosati Saengers dekorasjon i Holmsbu som et nyere eksempel på en lang tradisjon.
Andersen og Berg har satt seg inn i historien til kapellet i Holmsbu, som ble innviet i 1928, og lover å ta med seg noen nye betraktninger rundt denne delen av lokalhistorien i området. At gravkapellet i Holmsbu nå er tatt i bruk til nye formål, er også en del av en trend man finner igjen over hele landet.
I Holmsbu ble det kulturkapell - men hvor går grensene for hva det kan brukes til?