Ikke siden krigen har vi opplevd en så omfattende voldshandling i vårt land. Vi har ennå vanskelig for å fatte at det har skjedd, men 77 uerstattelige mennesker ble fulgt til graven i ukene etter. Enda flere om vi regner med dem som har gått bort i årene etter.
Den gangen vokste det frem en sterk og stille folkelig protest med lys og roser. Det ble etablert et samhold og fellesskap på tvers av sosiale og politiske skillelinjer. Her i byen samlet folk seg i regnet og hjalp hverandre med å holde lysene tent.
Jeg spør meg selv om det er noe igjen av dette engasjementet, denne felles opplevelsen og forståelsen? Det var jo ingen fremmed som gjorde dette. En etnisk norsk ungdom ble radikalisert og mente at Norge ble styrt av landsforrædere. Han hadde ingen tro på demokrati. Han så kun én løsning, og det var terror. Slik ble han et speilbilde av det han fryktet aller mest, for den voldsideologi som militante islamister og høyreekstremister holder seg med er til forveksling lik. Det er ingen forskjell på tankegodset, bare på hvem som rammes av hatet: muslimer, jøder, kristne, homofile, kvinner, ateister, sosialister, kommunister. Dialog og samarbeid møtes med forakt, konspirasjonsteorier, trussler og voldsromantikk. Mange nettsider flyter over av slikt, også her i landet. Selv et hakekorsflagg heist utenfor freds- og menneskerettighetssenteret i Kristiansand tolkes ikke av domstolen som en hatefull ytring mot noen spesiell gruppe. Slik er rettstilstanden og virkelighetsforståelsen 22. juli, ni år etter. Er det rett at de får masjere fritt i gatene med sine bannere og true folk til taushet? Har vi begynnt å glemme?
Det er dessverre altfor mange som ikke forstår hvilken trusselel som kommer fra rasismen og antidemokratiske bevegelser. Vi minnes drapet på Arve Beheim Karlsen for 21 år siden, drapet på Benjamin Hermansen for 19 år siden, massedrapene i Oslo og på Utøya for 9 år siden, drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen for under et år siden. Listen er dessverre enda lenger om vi regner med alle skadde offer for terror, vold, tortur, trusler og ødelagte liv som følger av slikt hat.
22. juli minner oss på at vårt demokrati også blir angrepet innenfra – fra vrengebildet av vår egen kristne identitet. Selvutnevnte forsvarere av kristen identitet river ned og tråkker på det de hevder å forsvare, det beste og mest sårbare i vårt fellesskap: Vår ungdom, vårt demokrati og vår tro. Er ikke dette marerittet fra de mest grumsete understrømmer av vår egen såkalte kristne/europeiske historie som igjen har krabbet ut av skyggene?
La oss minnes ofrene fra 22. juli og la oss stå sammen i tydelig motstand mot alt som lukter av rasisme, antidemokratisk hatretorikk - og for alt som bryter ned respekten for samarbeid, respekt og tillit mellom mennesker i vårt land.
Vi trenger mer enn roser nå. Vi trenger mot til å stå opp mot dette. Vi trenger allianser. Vi må stå sammen - samarbeide, huske, følge med, være tydelige, ikke gi opp. Dette er dessverre ikke over ennå.
Med vennlig hilsen,
Dag Kaspersen
Sokneprest i Åssiden menighet