Jeg møter nå med jevne mellomrom mennesker som tror at verden kommer til å gå under om ikke så altfor lenge. De har hørt predikanter som har sagt at tegn som det står skrevet om i Bibelen, særlig i Åpenbaringens bok, nå kan ses i verden. Klimaendringer, krig og motsetninger, pandemi og sykdom skjer. Noen av disse går så langt at de konkret forbinder Corona-virus og vaksine med noe i Åpenbaringens bok som heter «dyrets merke». Når jeg hører slike ting synes jeg det er skummelt og jeg kan ikke tro på det.
Vi venter ikke på verdens undergang. Men kristne i alle århundre har slitt med å komme til rette med og tolke de fortellingene og ordene i Bibelen som snakker om at Jesus kommer snart. Problemet er ikke nytt.
I dårlige tider trenger vi et håp om at «Alt blir bra» - snart og vi trenger å se etter tegn til at ting snur. Jeg gjør det nå, hele tiden. Følger med på tiltak og smittetall, fatter et forsiktig håp når det er snakk om vaksiner, men prøver også å komme til rette med at vi bare ikke hjelper båtflyktningene som har kommet over havet, selv om vi ser hvor sårbare de er. Jeg lurer på hva tiltakene vi lever under nå, at vi må isolere oss så mye, betyr for våre samfunn som er så basert på at vi kan møtes og komme sammen og finne veien sammen. Men jeg ser også at klimautslippene falt med 25% da mange av verdens land stengte i mars.
Vi kan ikke klare å forutse fremtiden, selv om vi prøver å spå. Det er et mysterium for oss hvilken vei denne verden går.
Det har vært en gammel kristen-jødisk visdom å se tilbake til fortiden samtidig som man ser inn i fremtiden. Gud som kom til oss da, kommer også til oss nå. Slik har troende mennesker tenkt når de har lest Bibelens fortellinger. Gud som var med våre forfedre og formødre, er også med oss nå. Gud som ble født i Betlehem i Jesus, menneskesønnen, venter vi på, også nå. Vi venter på at Gud skal fødes i kirkas år og i våre hjerter. Og det skal være den samme Gud vi har hørt om, som skal møte oss i fremtiden.
Det er en Gud som frigjør mennesker, som lar mennesker løfte hodet. En Gud som lar døde trær springe ut.
Dagliglivet akkurat nå har relativt mange bekymringer, og de er kanskje enda større for mennesker andre steder enn akkurat hos oss.
Men vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente, tålmodig, enn å ta imot barnet i krybben og menneskene rundt oss, som vi kan gjøre dagen bedre for. Vi venter med håp, fordi vi har tillit til en Gud som har hjulpet mennesker før, som har satt mennesker fri og knyttet mennesker sammen som medmennesker, før.
En av dikterne jeg er vokst opp med, tysk-jødisk eksildikter fra andre verdenskrig, Hilde Domin (1909-2006), har skrevet et bittelite dikt, som for meg handler om venting og om håp. Diktet heter «Ikke bli trett»
Ikke bli trett
Ikke bli trett
men holde hånden
ut mot underet
varsomt
som mot en fugl
Karoline Faber, prest i Strømsø.
Du kan lese bibelteksten her: