Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 8. kapittel:
I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. 28 Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: 29 «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Kristus?» 30 Da dro de ut av byen og kom til ham. Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» 40 Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. 41 Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, 42 og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.
Slik lyder det hellige evangelium.
Om én uke er det stortingsvalg. Politikere og alle medarbeidere arbeider på spreng, på gater og torg, i alle kanaler. Det går om viktige spørsmål – om hvordan og på hvilke måter vi kan leve livene våre i tiden som kommer. Men samtidig som «dansegulvet» er viktig, for å parafrasere den tidligere svenske statsminister Tage Erlander, at altså samfunnsstrukturene som er med å prege og bestemme våre liv er viktige, så er det du og jeg som danser, som må søke mening og håp i våre individuelle liv.
Det går om lengsel etter mening og håp som strekker seg lenger enn å ha nok penger på kontoen, selv om det jo også er nødvendig – det går om lengsel etter og håp om at selve dansen har mening!
* * * * *
«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Kristus?» Vi er i slutten av historien om Jesu møte med den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn. Jesus har bedt henne gi ham vann, og de snakker sammen. Hun blir overveldet, og det av flere grunner. At Jesus som jøde i det hele snakker med henne som samaritaner, en folkegruppe jødene regnet som urene og som man derfor holdt avstand til, og at han ber henne om hjelp – det er radikalt nok. Fra samtalen mellom de to, forstår vi så at hun nå opplever seg sett, midt i den sosiale skam hun bærer, trøblete samlivsrelasjoner med mange menn som det fremkommer i historien. – Noe som jo var uendelig mer skambelagt den gang enn, jeg tror, noen av oss kan forestille oss.
Han ser henne med et blikk som ikke fordømmer og gjør skammen uutholdelig – nei, av samtalen forstår vi at han ser henne med et blikk som gjør så hun føler og kjenner seg trygg, ivaretatt. Ja, så mye tennes nå håpet i henne, at hun opplever og spør seg om ikke fremtiden er kommet nær. At den Messias som folket hadde ventet på og lengtet etter i århundrer, nå bokstavelig talt stod foran henne. «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Kristus?» utbryter hun når hun nå møter folket i byen.
* * * * *
I hvilken grad kan vi stole på det vi hører, vi overstrømmes jo av informasjon? Vi lever i en samtid hvor kommunikasjonsformer fornyes og revolusjoneres gjennom utvikling og bruk av sosiale medier og kunstig intelligens. Når de tradisjonelle og redaktørstyrte media ikke lenger dominerer, hvor kritisk og etterprøvbar journalistikk legges til grunn for den informasjon som formidles, blir det jo vanskeligere å kunne stole på den informasjon vi overstrømmes av. Og da har jeg ikke engang nevnt hvordan kunstig intelligens kan levere kunstig bildemateriale og lyd, hvor ingen av oss kan se eller høre om materialet vi presenteres avspeiler faktisk virkelighet eller ikke.
«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!» Dersom noen kom løpende og fortalte deg det samme, så ville du kanskje tenke at her var det noen som hadde fått tilgang til denne personens brukerhistorikk/-logg på sosiale medier. Det ville uansett ikke gjøre særlig inntrykk på oss. Du ville ikke tenke at fremtiden var kommet, her og nå, slik den samaritanske kvinne gjør, ville du vel?
Vi lever andre liv, har annen kunnskap, har et annet blikk på virkeligheten enn den gang, for 2000 år siden. Er livene våre så annerledes at vi har mistet tilgangen til håpet og undringen, opplevelser av å være berørt av noe annet, kanskje hva vi ville kalle noe hellig? Evner vi å tenke så stort om livet, våger vi stille spørsmål etter en større mening, eller lar vi oss oppsluke i informasjonsstrømmen?
* * * * *
Som flere av dere nok vil vite, så har en av vår tids fremste sosiologer forsøkt å analysere og sette ord på denne situasjonen, hvordan det moderne livet går raskere og raskere, og hvor én av sidene ved dette akselererte liv jo også handler om denne økende og stadig mer utfordrende informasjonsstrømmen. Jeg tenker på den tyske sosiologen Hartmut Rosa, ledende skikkelse i siste generasjon sosiologer fra den s.k. Frankfurterskolen. Mer enn kun å analysere, forsøker Rosa også å gi et svar på hva botemiddelet kan være i denne situasjon, og han lanserer så begrepet resonans. – Dette er interessant for oss.
I musikkens verden brukes begrepet resonans for å forklare gjenlyd eller gjenklang. Et objekt, et system eller en størrelse sender ut bølger, som treffer et annet objekt, system eller størrelse. Mellom de to partene oppstår vibrasjoner. Noe sendes ut, noe kommer tilbake, og begge partene blir beveget. Det går om vårt forhold til verden, det som er omkring oss. Vårt forhold til andre mennesker, dyr, ting, kulturfenomener, kirke, historie og natur – forhold preget av gjenklang, opplevelse av mening. I overført betydning, preget av vibrasjoner. Slik resonans er både en grunnleggende evne mennesket har, og et fundamentalt menneskelig behov, mener Rosa.
Jeg tror vi alle erfarer det. Hvordan møter kan skape en gjenklang med noe dypt i oss, noe som treffer oss, berører oss, taler til oss. Det skjer gjerne overraskende, noe du ikke hadde planlagt eller tenkt – så kanskje bare reiser hårene seg på armen din, eller du bare fylles med sitrende undring og kanskje dyp glede eller takknemlighet. Rosas poeng er altså ganske enkelt, at det viktigste botemiddel til det akselererte liv, ja, det er å søke det som gir oss de dype opplevelsene av resonans.
* * * * *
Stopp opp når du kjenner deg berørt og tiltalt, når noe i deg kommer i svingning, når du opplever noe som skaper resonans i deg. Jeg tror vi skal våge å tenke så stort om Gud og virkeligheten som det vår kirkefader og reformator Martin Luther gjør. For Luther ser Gud i alle ting – som selve makten til å være til i alt det som er til.
Gud er, sitat: «nærværende i hele skapningen, i en stein, i ilden, i vannet, i et tau – for han er virkelig der…», hvorpå Luther kritiserer sine motstandere for å ikke åpne øynene så de ser Guds storhet. For Luther er alle skapning uttrykk for Guds ord og tale. – Han sier videre: «solen, månen, himmel og jord, Peter og Paulus, jeg og du… vi er alle Guds ord, selv om vi bare er en stavelse eller bokstav sammenlignet med hele skapningen», sitat slutt. Gud taler til oss gjennom alt vi ser og hører, kunsten er å lytte og se.
Den samaritanske kvinnes møte med Jesus var hennes møte, et møte vi minnes, holder frem og gleder oss over. Men også vi møter Gud i vår hverdag og hører Guds tale til oss, om vi lytter, når vi våger å åpne oss, komme i bevegelse. – Jeg tror Rosa kan hjelpe oss å tenke stort om livet, og om Gudsnævær midt i vår hverdag. (P) Men samtidig som vi slik får oppleve en større virkelighet enn hva snusfornuften evner å artikulere, skal vi holde fast i Jesus-fortellingen og Jesu Ord. Han rekker oss nåde og salighet – viser oss kjærlighetens, barmhjertighetens og rettferdighetens vei. Slik viser Han oss hva i vår virkelighet, hvilke opplevelser og erfaringer, vi skal holde fast ved, sette vår lit til og bygge våre liv på.
Det er på tide å ta verden og hverdagen tilbake – til med glede å kaste seg inn i dansen!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.