Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 17. kapittel:
Dersom en av dere har en slave som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til slaven når han kommer hjem fra markene: ‘Kom nå og sett deg til bords?’ Nei, han vil si: ‘Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.’ Takker han vel slaven for at han gjorde det han var pålagt? På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’» (Lukas 17,7–10)
Slik lyder det hellige evangelium.
Hvilke ord og bilder kan vi bruke om Gud – har vi ord eller bilder som er store nok eller tilstrekkelig treffsikre om Gud og det hellige? Bibelen er full av ord om og bilder på Gud. Når Jesus lærer disiplene sine å be, ja, da bruker han bilder og forestillinger av Gud som en omsorgsfull far, i bønnen Fader vår. Ellers i Bibelen møter vi gjerne forestillinger om Gud som Herre, konge og hyrde. Gud kan også omtales mer abstrakt, som lys og som kjærlighet. Men Gud kan også omtales med bilder knyttet til natur, som at Gud er som en klippe. De siste tiår har en feministisk perspektiv hjulpet oss til å se at Gud også omtales som mor, om Gud som en hønemor som samler kyllingene sine.
I lignelsen vi nettopp hørte er Gud slaveeier og vi er Guds slaver, det er nytt. – Mens det greske ordet doulos tidligere var oversatt «tjener», er det nå i 2024-oversettelsen av Bibelen tidvis også oversatt «slave», ordet kan jo bety begge deler. – Gir det i det hele tatt mening for oss å tenke om Gud som slaveeier, og om oss selv som Guds slaver…?
* * * * *
Jesus tar utgangspunkt i sin egen samtids slavesamfunn. Romerriket var et strengt hierarkisk delt klassesamfunn. Et estimat sier at det levde anslagsvis 60 millioner mennesker i riket og at omlag 15 prosent, 9 millioner, var slaver. Samfunnet hadde gjort seg avhengig av slavehold i sin økonomi og i særdeleshet i jordbruket. Slaven var som gjenstand å regne, prisgitt sin eier, mottok ikke lønn, eide ikke sin egen kropp. Vel var det ulike forestillinger knyttet til hvordan å tenke om slaven, Aristoteles formulerer seg som kjent slik: «For herre og slave har ingenting til felles, en slave er et levende verktøy, på samme måte som et verktøy er en ubesjelet slave.»
Den gang var altså Jesu lignelse tett på det selvsagte hverdagslivet man levde. Men vi protesterer… Vi skulle nok ønske at Jesus her brukte andre bilder, og heller kritiserte sin egen tid og talte mot slavehold. Men det er ikke Jesu «metode», Jesus speiler sin samtid samtidig som han søker å si noe om Gud og verden. Paulus har jo en annen «metode», han søker å gjennomtenke Jesu gjerning og virke, og tenke helhetlig. Og han konkluderer som vi alle vet, med å understreke alle menneskers likeverd, sier: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal. 3,28). – Radikaliteten i dette som vi kjenner som det kristne menneskesynet, slår jo imot oss når vi husker tilbake til hvordan Aristoteles altså forstår slaven som «verktøy».
Jesu «pedagogiske metode» her er å speile det rådende samfunn og samtidig si noe om Gud. «På samme måte med dere: «Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’» – Hva er det så Jesus, eller forfatteren av evangeliet, så vil si med denne lignelsen? Hvilket krav eller hvilken forventning stilles til Jesu disipler?
* * * * *
Dagens tekst handler jo ikke om at det å være en disippel, skal være å uttrykke troen på en «korrekt», dogmatisk, måte, eller leve ut en rett religiøse praksis i henhold til tradisjon og konvensjon. – Det ville vi kanskje i utgangspunktet tenke. Nei, det er ikke hva lignelsen om slavehold sier. Hva er det så? Jo, det er et krav og en forventning om tjeneste. Det går om å leve ut en tjeneste og kjærlighet som vet at ens oppgaver aldri er ferdig utført – aldri er ferdig utført.
For oss som senmoderne mennesker er det krevende å høre. I Jesu lignelse flyttes fokus fra meg selv og mitt, min selvforståelse knyttet til hvor dyktig jeg er til det ene eller det andre, eller fra min fortvilelsen over hva jeg ikke lykkes med. Fokus flyttes fra meg, og til mitt medmenneske og det samfunn og den verden jeg er del av. For å si det med mer vanskelige fagfilosofiske vendinger, det er en desentrert subjektforståelse Jesus peker mot og er eksponent for – vi skal la fagfilosofien ligge.
Dagens lignelse gir oss et annet blikk på livet og verden, som ikke starter med meg selv og min egeninteresse. I kapittelet etter dagens tekst er tematikken videreført, her står fortellingen om den blinde mannen Bartimeus, som sitter ved veien og tigger utenfor Jeriko. Han roper kyrie eleison, Herre miskunne deg, slik vi alltid starter våre gudstjenester, også i dag. Og hva svarer Jesus på ropet om hjelp fra Bartimeus? Jo han svarer ham med et spørsmål: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (18,41).
Jeg tror vi alle trenger å øve oss i å skifte fokus. Mindre se på oss selv, veie og måle våre sterke eller svake sider, mindre telle våre suksesser eller nederlag – det går om å fris fra selvopptatthet og selviskhet, og forsøke å vende blikket mot vårt medmenneske, det samfunn og den verden vi er del av. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Så kan ikke jeg eller du gjøre alt – men sammen kan vi få til mye, nær uendelig mye – og som Jesus sier: Det er vi «skyldige til å gjøre».
* * * * *
På vingårdssøndagen er det kravet og fordringen om tjeneste for vårt medmenneske og for Guds rike, som står i sentrum. Men vi misforstår om alt med det reduseres til ansvar og krav. For det er en forståelse av verden og tilværelsen som ligger under og til grunn for Jesu harde ord om tjeneste, og det er et blikk som fortellere oss at vi ikke er vårt eget opphav. Livets gave har vi fått ved vår fødsel, og Gud puster sin livspust gjennom oss inntil Gud én dag tar den tilbake for å gjemme den i seg. Og nåden får vi eie i håpet og troen, det er Gudsrikets gave. Vel skal vi bruke de ressurser vi har fått, evner og egenskaper, i tjeneste for å ivareta den verden vi alle er del av, det er kravet og forventningen – men vi er ikke vårt eget opphav.
I våre gudstjenester synger vi en salme som kalles offertoriesalme, dere ser den i arket dere fikk, innstikket. Før og under den salmen oppfordres vi alle til å gi en pengegave, et offer. Etter at vi har gitt vårt offer, bes følgende bønn: «Evige Gud, din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake. Ta imot oss og våre gaver i Jesu navn. Amen»
Det går om en forståelse av verden og virkeligheten, hvor ikke jeg er alle tings mål, hvor naturen ikke er ren råvare som vi kan bruke til vårt eget forgodtbefinnende, men har egenverdi som skapt. (P) Nettopp fordi alt vi har og er, dypest sett er gave, fordi livet og gudsriket er gave, nettopp derfor er tjenesten noe vi er skyldige å gjøre. – Vi skal gi videre av hva vi har fått. (P) Så kan ikke jeg gjøre alt – men sammen kan vi få til mye, nær uendelig mye.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.