Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 1. kapittel:
Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren, /og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg, / han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn / over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm; / han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen / og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver, / men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener, / og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre, / Abraham og hans ætt, til evig tid.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Hvert år, blir jeg like overrasket når vi plutselig befinner oss i slutten av adventstiden. Den tiden som skal forberede oss på julen, på Jesu fødsel, går så fort. Kirken, skolen og kommersielle aktører pakker denne tiden inn som noe koselig. Akkurat som om vi er inne i en Kid butikk. Fylt av varme myke pledd, glinsende pyntegjenstander og «live, love, laugh» på veggene.
I advent tenner vi lys og vi synger sanger. I bibelen finner vi også sanger. De første kapitlene i Lukasevangeliet som inneholder juleevangeliet, er komponert rundt tre sanger: Marias lovsang, Sakarias lovsang, og Simeons lovsang. Tre profetiske sanger om sosial omveltning og frigjøring av et undertrykt folk. Når Sakarias og Simeon synger om fred er det ikke Pax Romana, freden under den romerske okkupasjonen av det jødiske Palestina, men den subversive helbredelsen fra en marginalisert Messias. Når engleskaren synger «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden», bruker Lukas et språk som i antikkens Palestina kun ble brukt om keiser Augustus. Fortellingen om advent er i aller høyeste grad politisk.
Og midt i dette, Marias lovsang, kanskje den mest kjente av disse tre. Den som fortsatt synges i vespere, høymesser og av profesjonelle kor, og som er vår evangelietekst i dag. Dagens evangelium er alt annet enn koselig.
Og dermed er adventstiden alt annet enn koselig. For jeg tviler på at vi finner noen skilt inne på Kid hvor det står «han støtte herskere ned fra tronen», eller «han sendte de rike tomhendte fra seg». Disse frasene passer liksom ikke like godt brodert på en pyntepute.
Advent handler om en tenåringsjente fra Midtøsten, som befinner seg i det siste trimesteret av en skandaløs graviditet, som synger en revolusjonær sang som fordømmer overmakt og rikdom. Og det er ikke metaforer, det beskriver virkeligheten som den var. Marias lovsang er verken tvetydig, subtil eller høflig. Det er ordene til Jesu mor, den eneste som har rukket å bli kjent med frelseren som skal komme, som beskriver hva han kommer for å gjøre. Det er ikke pepperkaker og gløgg. Det er sult, okkupasjon og økonomisk ulikhet det handler om.
Maria er ikke en stillfaren jomfru.
Hun er en ung kvinne som taler imot imperiet mens imperiet fortsatt har makten. Hun synger om en Gud som ikke er nøytral, en Gud som løfter opp de lave, som metter de sultne. Hun beskriver barnet hun bærer. Barnet som skal vende maktlogikken på hode. Barnet som skal definere kongemakt som tjeneste og styrke som sårbarhet. Barnet som skal vise at Guds nærvær alltid finnes der verdens blikk vender bort.
Maria har i vår kirke ofte blitt redusert til begreper som «gudefødersken», «den milde og lydige», et symbol på fromhet. Og når vi har gjort det, er det akkurat som om vi tok på oss støyreduserende hodetelefoner da Maria sang sin lovsang.
For det å ignorere Marias lovsang, er å bokstavelig talt, ignorere en kvinnes autonomi. Og kanskje er det nettopp det vi har gjort. I vår iver etter å gjøre Maria from og akseptabel, har vi tatt fra henne hennes stemme. Vi har gjort henne om til en passiv mottaker av Guds plan, i stedet for den modige profeten hun faktisk er.
Maria er ikke passiv. Hun sier ja til noe som vil koste henne alt. Hun risikerer steining, utfrysing, æreløshet. Og i dette jaet, i denne ekstreme sårbarheten, synger hun om makt. Om rettferdighet. Om økonomisk ulikhet.
Vi må huske at da Herodes fikk nyss i at de tre vise mennene kom for å besøke Jesus, denne kongen som var blitt født, bestemte han at alle guttebarn skulle drepes fordi han var redd for å miste sin makt. Herodes befalte ikke et folkemord på guttebarn på grunn av håp, kjærlighet, fred og glede. Han gjorde det fordi rikdommen og makten hans var truet. Og det visste han.
Advent er ikke innpakningspapiret rundt julens store mirakel. Det er en kalibrering av vår tro på hvem Gud er. En justering av blikket, en korrigering av hva vi forventer av han som kommer. Advent er tiden som drar oss vekk fra glanspapiret og inn i virkeligheten, inn i den verden hvor Gud faktisk velger å tre inn. Ikke i maktens rom, men i marginenes virkelighet. Ikke i de trygge hjemmene, men i dagens staller, i kroppens sårbarhet, i et barn som ikke kan beskytte seg selv.
Når vi hører Marias lovsang, blir vi invitert til å la våre egne forestillinger om Gud sprekke litt opp. For hvis hennes sang er sann (og kirken har sunget den i to tusen år fordi vi tror den er det) da er ikke advent en øvelse i høflig fromhet. Det er en øvelse i omvendelse. I å stille spørsmålet: Hvor er Gud i dag? Hvem reiser han opp? Hvem metter han? Hvilke troner er det han velter?
Og samtidig: Hvilke troner i våre egne liv trenger å veltes? Hvilke rom i oss trenger å bli åpnet, slik at Guds måte å være Gud på får plass?
Advent er ikke pynt. Advent er et kall. Et dypt, ømt og radikalt kall om å se verden slik Gud ser den. Om å kjenne igjen barnet som kommer, ikke i glansen av våre tradisjoner, men i sårbarheten, i uroen, i sulten etter rettferdighet.
For midt i mørket synger Maria og hun synger om en Gud som handler. En Gud som fortsatt handler. En Gud som ikke forblir på avstand, men som velger å bli kropp, bli barn, bli nær. En Gud som river ned og bygger opp. En Gud som kommer til oss ikke fordi verden er pyntet og klar, men nettopp fordi den ikke er det.
Så når vi går inn i slutten av denne adventstiden, inviteres vi til å kalibrere hjertene våre etter Marias toneart. Å lytte uten støyreduksjon. Å la den unge kvinnens mot og teologi få forme vår tro. For det er hennes sang som peker på hvem Gud er. Og det er hennes sang som forbereder oss på han som kommer.
Advent er ikke innpakningspapiret rundt julens store mirakel. Advent er vår kalibrering. Vår justering. Vår forberedelse på å kjenne igjen Gud, ikke der vi forventet ham, men der han faktisk velger å være. I sårbarheten, i rettferdigheten. I barnet som blir født for å vende verden på hodet. Gjennom å la oss påvirke av hans ord, gjennom å la oss døpes i hans navn, og gjennom å ta del i hans nattverd får vi del i Frelseren som Maria beskriver, han som snart skal bli født.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.