Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.»
Heftig tekst denne gangen også. «Hver grein som ikke bærer frukt tar han bort» -Er dette en fy skamme deg og pass deg for sinnaguden advarsel?
«- og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer» - Eller er det noe annet?
«Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere» - Når jeg leser slike tekster lurer jeg alltid på hvem jeg er i denne sammenhengen. Er jeg den som blir forkastet og brent, eller er jeg den som har blitt renset og skal bære frukt? Jeg klarer liksom ikke helt å finne ut av det fordi jeg sliter veldig med bildet av en Gud som forkaster noen. Min Gud er en tilgivende og forståelsesfull Gud, men jeg hører jo at andre har en mer hevngjerrig og maktsyk Gud enn det jeg har. Jeg tenker at hvis det er slik at Jesus faktisk viser oss hvordan Gud er, så virker han ikke særlig skummel, eller hevngjerrig akkurat.
Står det noe om hvilke frukter som skal produseres? Det er et vintre, så da kan vi regne med at det er vindruer det dreier seg om. Frukt man lager vin av, som brukes til feiring. En gledens drikk, som påvirker de som drikker den på flere måter. Vinen er symbol på glede, feiring og måltidsfellesskap.
Så står det at vi ikke kan bære frukt alene «For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» Vi er bare greiner. Greiner får ikke næring hvis de ikke er festet til stammen. Greiner bærer ikke frukt om de ikke er koblet på kilden til livet, stammen, sevja, røttene. Vi klarer ikke bære noen som helst type frukt dersom vi ikke er koblet på. I denne sammenhengen er det Jesus vi må kobles på. Vi er ikke alene ansvarlig for våre frukter, faktisk kan vi ikke lage en eneste frukt på egen hånd. - En provoserende uttalelse i en verden hvor vi er vår egen lykkes smed, og får det vi fortjener på godt og vondt.
Vi er alt renset av de ordene han har talt. «Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere.» Så får vi velge da, om vi fortsatt vil være koblet på. Hvordan er Jesus som stamme? Han som sier han er sannheten, livet og lyset? Han som sier man skal elske Gud, sin neste og seg selv like mye? Han som sier at han skal gi deg som strever hvile, han som sier han skal helbrede deg, gi deg fred og en hel masse annet forholdsvis hyggelige saker.
Det sier seg kanskje selv, at om man ikke er koblet på liv, lys, kjærlighet og sannhet, så visner man bort og dør. Ingen av oss klarer å bære noe som helst frukt om vi ikke har liv i oss, eller deltar i livet. Det er også vanskelig å produsere noe som helst uten lys, - energi. Kjærligheten til det vi gjør, og dem vi gjør det for og sammen med, hjelper også når man skal bære frukt. Så har vi sannheten. Den som vitenskapen leter etter. Sannheten som ikke bare er vår egne lille subjektive oppfattelse av verden. Sannheten som ikke bare er noens mening, men fakta om hvordan ting virkelig henger sammen. Sannhet og kunnskap hjelper når man skal bære frukt.
«Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.» Så hvor bokstavelig skal vi tillate oss å ta dette? Når vi alt har gjort Jesus om til en trestamme, folk om til grener, Gud er fremstilt som vinbonde, knapt nevnt i første linje. Skal vi da ta greinene som kastes på bålet mer bokstavelig? Noen gjør det. Og representerer «Fy-skamme-deg og sinnaguden» De lover evig fortapelse og enda lengre pine.
Jeg får ikke dette til å henge sammen med Jesus, og det han formidler. Jeg tror denne delen av teksten er like symbolsk som resten. Uten liv, lys og sannhet, visner vi. Vi havner utenfor dette livgivende vintreet, og fellesskapet med de andre greinene, og stammen.
Det er jo forholdsvis anerkjent sannhet at vi svinner hen og dør om vi ikke har noen å elske. Ensomhet er dødelig. Spebarn som ikke får omsorg og kjærlighet, visner bort og dør. Vi vantrives hvis vi ikke får bidra med det vi kan bidra med. Vi havner utenfor hvis vi ikke deltar i livet. Vi kan bli sure, grinete, hatefulle og bitre. Da melder vi oss ut selv, og vi blir sjelden invitert inn igjen. I alle fall ikke før vi selv gjør en oppriktig innsats for å tilgi både oss selv og andre, delta i livet igjen, bidra til lys, kjærlighet og fred. Noen elsker penger, makt og ting høyere enn andre mennesker, de blir fanget i en ensom karusell hvor jakten på suksess langsomt tapper dem for liv og glede, og de blir i verste fall paranoide, søvnløse og fanget i rampelyset.
Vi havner utenfor Det Gode, det som er bra for oss, når vi forkaster det Jesus sier.
Kunsten er å finne ut hva Jesus egentlig sier. Hva er det han sier, og hva er det noen forteller deg at han har sakt? Sjekk det ut selv, les boka. Det er lov å være skikkelig kritisk, stille alle tenkelige og utenkelige spørsmål. Diskuter det med noen, vær åpen for at det er mange måter å se ting på.
av Heidi Maria Steinback Sørensen