Taternes landsforening og Ris kirke inviterte 7. mai til minnemarkering ved Skammens stein, en minnestein reist ved en massegrav, på Ris kirkegård i Oslo.
Markeringen satte søkelys på de alvorlige overgrepene romanifolket/taterne har vært utsatt for gjennom statlig assimileringspolitikk og tvangstiltak.
Dagen har vært markert årlig siden 1996 for å minnes en mørk del av norsk historie, der fornorskning, tvang og systematiske overgrep fikk store og langvarige konsekvenser for romanifolket/taterne. En av talerne på markeringen var kirkerådsleder i Den norske kirke tale, Harald Hegstad.
I sin tale pekte kirkerådslederen på statens og kirkens rolle i overgrepene, og understreket betydningen av fortsatt forsoningsarbeid.
Nedenfor følger hele talen som kirkerådsleder Harald Hegstad holdt under minnemarkeringen ved Ris kirke og kirkegård 7. mai 2026.
Les hele talen fra kirkerådsleder her
Kong Harald holdt i 2016 en viktig tale der han understreket mangfoldet i Norge. Nordmenn er så forskjellige, med ulike bakgrunner, ulike synspunkter og interesser, under ulike forhold, i ulike livssituasjoner. Samtidig understreket han at vi alle hører til i Norge på lik linje. «Norge er dere. Norge er oss». Det betyr også at vi alle hører til, uansett hvem vi er, og at forskjellighet og mangfold ikke er noen trussel, men tvert om en rikdom.
Dessverre har ikke dette alltid vært oppfattet slik, heller ikke av staten og statens representanter. Lenge var fornorskning offisiell politikk, der målet var å gjøre alle mest mulig like, språklig og kulturelt. Dette rammet ikke minst minoriteter som på ulikt vis var annerledes enn det store flertallet.
En av gruppene som ble rammet av denne politikken var taterne/romanifolket. Og jeg mener det er god grunn for å hevde at de ble rammet hardest av alle. Her handlet det ikke bare om å legge begrensninger for deres tradisjonelle levesett og kultur, men også om sterke tvangstiltak som at barn ble tatt fra sine foreldre for å vokse opp i «norske» hjem, om tvangssterilisering, tvangsopphold i arbeidsleir, og der målet var utslettelse av språk, kultur og identitet.
Som representant for Den norske kirke gjør det vondt å erkjenne at også kirken var delaktig i de statlige overgrepene mot folkegruppen. Som statskirke var Den norske kirke statens forlengede arm i norske lokalsamfunn, og prester og kirkefolk stod sentralt i Norsk misjon blant hjemløse, som var statens fremste redskap overfor folkegruppen. Det gjør vondt å erkjenne dette, ikke minst fordi en slik måte å behandle mennesker på, er stikk i strid med det budskap som kirken er satt til å forkynne, som ikke minst handler om alle menneskers likeverd.
Kirkemøtet i Den norske kirke ba i 1998 og igjen i 2000 taterne om unnskyldning for den urett og de overgrep som fra kirkens side var begått mot deres folk. Jeg er glad for at vi det siste året har gjenopptatt dialogen med Taternes landsforening der vi blant annet snakker om hvordan kirken fortsatt kan bidra til forsoning. For her er vi helt enige om at det fortsatt gjenstår mye i forsoningsarbeidet. Selv om NOU’en fra 2015 var et viktig skritt på veien, gjenstår det fortsatt mye. Mens samer og andre nasjonale minoriteter ble inkludert i den stortingsoppnevnte sannhets- og forsoningskommisjonen, ble ikke noe tilsvarende gjort for taterne. Det er beklagelig, men ikke umulig å rette opp.
Tilbake til kongens tale, der han understreket mangfoldet i det norske. En slik tilnærming betyr at mangfold ikke forstås som et problem, men som en ressurs og en rikdom. Hvordan hadde ting sett ut dersom taternes kultur og levemåte hadde blitt sett på som en ressurs og ikke som et problem. I stedet har assimileringspolitikken bidratt til å gjøre det norske samfunnet mindre mangfoldig og mindre rikt, og skapt et fattigere samfunn for oss alle.
Derfor må vi være opptatt av ikke bare å bearbeide fortidens sår og urett, men også å styrke og bevare den kultur som taterne har representert og fortsatt representerer, og som de med rette kan være stolt av. Det vil bidra til å gjøre det norske samfunnet til et enda rikere sted for oss alle.